Frans av Assisi

Frans av Assisi


Dåpsnavn:	Giovanni
Født:	1181 eller 1182 Assisi
Død:	3. oktober 1226
Saligkåret:	–
Helligkåret:	1228
Anerkjent:	Den katolske kirke
Festdag:	4. oktober
Se også:	Ekstern biografi
Vernehelgen:	Skytshelgen for Italia, Assisi, bispedømmet Basel, for fransiskanere, de fattige, sosialarbeid, miljøvern og økologer, kjøpmenn, skreddere, vevere, tøyhandlere, linhandlere, tapethandlere, skibbrudne og straffanger; for lamme og blinde; mot hodesmerter og pest; for dyrevernorganisasjoner og dyrene
I kunsten:	Fremstillt i munkekutte. Attributt; krusifiks, hodeskalle, jordkule, rikseple, sammenstyrtende hus, liljestav, lam eller ulv.

Frans av Assisi, den hellige Frans (it. San Francesco d'Assisi) (født 1181 eller 1182 i Assisi, Umbria, Italia, død 3. oktober 1226) var en italiensk ordensgrunnlegger som ble erklært helgen 1228. Hans minnedag feires den 4. oktober. Frans er sammen med Katarina av Siena Italias skytshelgen.

Oppvekst og tidlige liv.

Franciskus var et av de mange barna til Pietro Bernardone, en rik tekstilhandler, og hans kone Pica som nedstammet fra en italiensk adelsslekt i Provence. Han ble egentlig døpt Giovanni, men faren endret det til Frans for å ære Frankrike (France) som han hadde handelsforbindelser med.

Han gikk som barn på sogneskolen ved San Giorgio-kirken, men var ikke særlig interessert i skolen. Som ung var Frans opptatt av utagerende liv og noe opprørsk, og var fremfor alt interessert i den moderne trubadurkunsten, foruten fest og moro i de nattlige gatene i Assisi, til stor ergrelse for byens befolkning.

I november 1202 brøt det ut en av mange kriger mellom Assisi og Perugia, og Frans var blant de mange unge menn som dro i krigen. Slaget endte med nederlag for Assisi og Frans ble sittende i et kummerlig fengsecelle i Perugia i et år før faren fikk kjøpt ham fri. Frans slet lenge med sykdom etter dette fengselsoppholdet.

Våren 1205 var det igjen krig med Perugia, og Frans skulle reise i krigen som ridder. Men vendte tilbake allerede dagen etter da han har fått et religiøst syn i Spoleto. Dette var det første tegnet på en religiøs oppvåkning hos Frans. Sommeren og høsten sammen år vanket han rastløst omkring i Assisis omegn, til han en dag gikk inn i den falleferdige kirken San Damiano, rett nedenfor Assisi.

Omvendelsen

Et vendepunkt i Frans' liv ble en opplevelse i den fattige, falleferdige kirken San Damiano rett nedenfor Assisi i 1205. Presten hadde knapt midler til livets opphold, og langt mindre til olje til lampene eller til vedlikehold av kirken. I halvmørket satte Frans seg ned ved alteret med et gammel bysantisk krusifiks, og han begynte å be. I følge legenden snakket Kristus til ham fra krusifikset og oppfordret ham til å sette i stand Guds forfalne hus. Frans tok denne oppfordringen først svært bokstavelig og satte i gang med å restaurere først San Damiano, og senere andre kirker i omegnen. Han skal også ha solgt sin fars varer for å bekoste renoveringen av en kirke.

Frans' nye vei var ikke akkurat det den ambisiøse faren hadde tenkt for sin sønn, og den voksende konflikten endte til slutt med et dramatisk brudd i en prosess ledet av biskop Guido og foran andre stormenn og byen befolkning på plassen ved det tidligere romerske Minervatempelet i Assisi. Frans tok av seg alle sine klær (som jo kom fra faren) og leverte disse tilbake til ham, og sa:

"Før sa jeg: Pietro Bernandone, min far. Nå sier jeg Fader vår, du som er himmelen ...."

Etter dette hadde Pietro Bernandone aldri kontakt med Frans igjen, men det antas at moren, som delte mye av Frans' fromhet, hadde noe kontakt med ham.

Frans og de spedalske

De [spedalske på i middelalderens samfunnets utstøtte, det var knyttet mye redsel og forakt overfor de syke og det var strenge regler for hvordan de skulle oppføre seg overfor det øvrige samfunnet for å holde seg isolert fra dette. Utenfor Assisi var det flere lasaretter for oppbevaring av spedalske og de ble erklært døde for denne verden.

Frans delte den samme avskyen overfor de spedalske som resten av hans samtid. Han gjorde alt for å unngå dem, og ga han dem almisser var det gjennom en mellommann mens han selv snudde seg bort og holdt seg for nesen. Men han opplevde at hans avsky for spedalske (og andre deformerte mennesker) blokkerte for hans åndelige utvikling.

Under bønn opplevde han å få en befaling om å snu ryggen til det som tidligere hadde vært tilgjengelige gleder, og heller gjøre det som han avskydde til glede. Da han en dag møtte en spedalsk på veien utenfor Assisi, bestemte han seg for å gjøre noe radikalt for å endre sin egen holdning: Han ga den syke en mynt direkte og kysset den demormerte hånden. For ytterligere å fjerne sin avsky mot de syke, bodde han en periode hos dem, gav dem almisser og kysset alltid de demormerte hendene til hver enkelt til det som tidligere hadde vært avskyelig ble en glede. Slik overvant han denne redselen og kunne fortsette sin videre åndelige utvikling.

Samtidig styrket dette Frans' orientering mot de aller svakeste og samfunnets utstøtte og marginaliserte.

Ordensgrunnleggeren

Etterhvert skjønte Frans at Kristi ord i San Damiano også kunne forstås i overført betydning, at hans kall kunne være mer enn kirkerestaurering.

I 1210 grunnla han fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum, O.F.M.), og fikk Innocent IIIs godkjennelse samme år, men tilhengere begynte å flokke rundt ham allerede året før, i 1223 ble ordensreglene stadfestet av Honorius III. Klosterløftene er fattigdom, kyskhet og lydighet. Frans lot ledelsen av ordenen gå på omgang blant brødrene.

Etter mye spott og motgang innledningsvis, opplevde Frans i sin levetid at hans ideer fikk mye anerkjennelse, og mange av hans personlige venner deltok i dannelsen av hans fremste livsverk. Allerede i Frans' levetid vokste ordenssamfunnet til flere hundre ordensbrødre.

Særlig Klara av Assisi fortjener å nevnes spesielt ettersom hun grunnla en kvinnelig gren, Klarissene, i 1212.

Produksjon

I sin samtid ble Frans regner for en ulærd mann, da han ikke hadde høyere studier i latin eller teologi. Og da han tok den skolegangen han fikk i sin ungdom, gadd han dengang knapt å skrive og lese. Derfor er den litterære og poetiske produksjonen han etterhvert hadde bemerkelsesverdig.

Blant det mest kjente av hans produksjon er Solsangen Canticum fratris solis som han skrev i klosterhaven i San Damiano i 1224, og denne er regnet som ble det første betydningsfulle dikt på italiensk. Diktet ble senere endret til en salme, i norsk versjon kalt Takk, gode Gud, for alt som finnes.

Hendelser

Den 14. september 1224 skal han ha blitt stigmatisert, og han gikk etter dette med Kristi sårmerker resten av livet,

En omtalt hendelse var da Franciskus holdt en preken for fuglene. Denne hendelsen er bl. a. skildret i Franz Liszts programmatiske stykke for piano « St. François d'Assise. La Prédication aux oiseaux». Fuglene skal ha blitt tiltrukket av Frans' stemme, og deretter stille, mens de lyttet da Frans talte til dem.

Det er også en hendelse om da da Frans var i Portiuncula og kjente «kjødets lyst» så sterkt at han kanstet seg inn i en rosebusk med mange torner. Busken skulle da ha sluppe alle tornene, og fortsatt vokser det rosebusk på dette stedet uten torner. Stedet er idag avstengt og en del av klostertområdet.

En annen hendelse var da Frans snakket til og roet den farlige ulven fra Gubbio da den angrep Frans med åpen kjeft, men Frans forble rolig og sa til ulven at han skjønte at han var sulten ba ham om å ikke terrorisere byen mot at de skulle legge ut mat og slutte å jakte på ham, hvilket også skjedde. Historien kan ha kommet til i etterkant, men er et eksempel på historiene om hans personlige mot og de naturhistoriene som grodde opp om Frans rundt hans død.

Frans skal ha vært svært glad i dyr, og mente at de skulle være frie, og ikke i fangenskap. Det sies at da han en dag møtte en gutt på veien hvor gutten bar på et bur med noen skogsduer han hadde fanget, kjøpte Frans duene og slapp dem umiddelbart fri.

Legenden om Frans i Assisi

Giotto di Bondone og hans verksted malte i årene 1297-1300 en billedsyklus til Frans av Assisis helgenlegende, slik som den var kjent gjennom Thomas af Celanos og Bonaventuras værker.

Der er i alt 28 bilder, som er malt på den nederste del av veggene i overkirken i Basilica di San Francesco i Assisi, slik at serien begynner øverst på den høyre sideveggen og strekker seg ned til inngangsdøren og tvers over bakveggen og opp mot alteret igjen på venstre sidevegg.

1. En alminnelig borger fra Assisi bredte sin kappe ut foran Frans som en forutsigelse for at han ville bli æret av alle	2. Frans møtte en adelsmann, som tross sin stand var fattig, og av barmhjertighet tok han av kappen sin for å kle på den fattige.
3. Frans drømte om et strålende palads fyldt med våben, som bar Kristi korsmærke. Og da han spurgte, hvis de var, fik han fra himmelen at vide, st de alle var til ham og hans efterfølgere.	4. Da Frans bad foran krucifikset i San Damiano lød stemmen fra korset til ham: "Frans, gå hen og genopbyg mit hus. For du ser, at det er ved at falde sammen".
5. Frans gav alting tilbage til sin far. Efter at have afført sig sine klæder og givet afkald på at eje jordisk gods, sagde han, at nu var hans far alene ham, til hvem han måtte sige "Vor fader, du som er i himlene".	6. Pave Innocens III drømte at Laterankirken var ved at styrte sammen, men at en fattig mand, nemlig Frans, holdt den oppe, så at den bestod.
7. Pave Innocens III godkendte brødrenes ordensregel og gav dem til opgave at prædike bod.	8. Brødrene bad i en hytte og Frans i en anden. Men ved midnatstid så de Frans på en strålende ildvogn, så hele egnen blev oplyst.
9. En mindrebroder så i et syn en rækker troner i Himlen. Om den største blev der sagt, at den havde tilhørt en af de faldne engle, men nu var reserveret til den ydmyge Frans.	10. Da Frans så jublende djævle over byen Arezzo, sendte han en af sine brødre hen for at uddrive djævlene i den almægtige Guds navn. Og dæmonerne flygtede og freden vendte tilbage til byen.
11. Frans erklærede sig villig til at gå ind i en stor ild sammen med sultanens præster. Men ingen af dem turde.	12. En gang Frans bad inderligt, blev han løftet op fra jorden og omgivet af en lysende sky. Hænderne udstrakte han i form af et kors.
13. Frans fik forberedt en krybbe, hvor hø og okse og æsel blev bragt ind. Og der prædikede han om den fattige konges fødsel. Og en ridder så Jesus-bernet i stedte for det barn, som Frans havde anbragt i krybben.	14. Da Frans red op af bjergsiden på en fattig mands æsel, og da denne fattige mand klagede over tørst, gav Frans sig til at bede, og staks sprang and frem af klippen.
15. Frans - på vej til Bevagna - gav sig til at prædike for fuglene.	16. Frans frelste en ridders sjæl. Ridderen fra Celano havde inviteret Frans til at spise. Men mens de andre begyndte at spise, havde han skriftet og beredt sit hus, hvorefter han opgav ånden og døde.
17. Frans prædikede for pave Honorius III og hans kardinaler sådan, at det stod klart, at det ikke var ord af menneskelig visdom, men ord inspirerede af Gud.	18. Mena Antonius af Padova prædikede i Arles, hvor Frans ikke var til stede, viste Frans sig legemligt for dem og velsignede brødrene
19. Mens Frans bad på bjerget La Verna havde han et syn af en seraf som bar et krucifiks. Og Frans modtog Kristi sårmærker på hænder, fødder og side.	20. Da Frans døde, så en af hans brødre hans sjæl stige til himmelen.
21. Da Frans døde, havde biskoppen af Assisi, der opholdt sig på ærkeenglen Sankt Michaels bjerg et syn, hvor Frans sagde: "Se, jeg går til Himmelen".	22. Da Frans lå død ved Portiuncula fjernede ridderen Girolamo, som var en berømt læge, naglerne fra sårene og følte med egen hånd på helgenens hændre, fødder og side.
Sankt Clara]] og hendes søstre kunne se ham.	24. Paven kom i egen person til Assisi og helgenkårede Frans og indførte hans navn i helgenfortegnelsen.
25. Da pave Gregoius tvivlede om såret i Frans' side, blev han i et syn overbevist derom.	26. Helbredelse af en mand fra Ilerda.
27. Kvinden fra Beneventos skriftemål.	28. Befrielse af hæretikeren Pietro.