Giovanni Lorenzo Bernini

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Giovanni Lorenzo Bernini (Gian Lorenzo Bernini) (født 7. desember 1598 i Napoli, død 28. november 1680 i Roma), var en italiensk billedhugger, arkitekt, maler og scenedekoratør under barokken.

I over et halvt århundre var Lorenzo Bernini Europas ubestridte kunstnerfyrste. I ham når den barokke sans for bevegelse og dramatiske liv sin høyde.

Oppvekst og tidlig karriere

Bernini ble født i Napoli og var sønn av Pietro Bernini, som var billedhugger i byen. I 1605 flyttet familien Bernini til Roma, der Pietro snart fikk i oppdrag å utføre et stort relieff for basilikaen Santa Maria Maggiore forestillende Jomfru Marias himmelferd. Pietro fant en beskytter og bestiller i kardinal Scipione Borghese, for hvem han viste sin sønns bråmodne talent.

Roma var under 1600-tallets første decennium et sentrum for ivrig kunstnerisk virksomhet. Den klassiske arven ble forvaltet av blant andre Annibale Carracci, mens de begynnende strømningene innenfor realismen og naturalismen ble ført fram av Caravaggio og hans etterfølgere.

I følge Filippo Baldinucci, som i 1682 publiserte den første biografien over Bernini, Vita del Cavaliere Gio Lorenzo Bernini, utførte Bernini sin første skulptur ved åtte års alder. Baldinucci angir at denne ble utført av et barn som skulle ha imponert alle.[1]


Bernini fikk sin grunnleggende skolering i farens verksted, der han særlig fulgte arbeidet med relieffer for Santa Maria Maggiore. I 1605 besteg Paul V pavestolen, og sammen med Baldinucci skal den unge Bernini omkring 1611 for paven ha tegnet apostelen Paulus. Paven ble så overveldet at han gav kardinal Maffeo Barberini i oppdrag å personlig overvåke ynglingens kunstneriske utvikling. Berninis første daterbare skulptur anses å være utført i 1611 eller muligens året derpå. I skulpturen Gjeiten Amalthea som dier barnet Jupiter og en satyr, merkes inspirasjon fra hellenistisk skulptur.

Omkring 1611-1613 hugget Bernini to skulpturer på putto-teamet, Putto lekende med en drage og Putto bitt av en delfin. Denne tematikken går tilbake til et populært skulpturmotiv i renessansens bakgårder, en tradisjon som begynte med Donatello og ble utviklet av Andrea del Verrocchio. Berninis første utviklingsfase som billedhugger anses å ha avsluttet omkring 1616. To byster, som tidligere var av ukjent bakgrunn, har gjennom stilanalyse blitt tilskrevet den unge Bernini og hører til denne tidlige perioden. Den ene forestiller Giovanni Battista Santoni (død 1592), biskop av Tricarico, den andre avbilder den framstående kirurgen Antonio Coppola (død 1612), virksom ved det florentinske sykehuset i Roma. Begge bystene anses å ha vært utført omkring 1612.

De store skulpturoppdragene

Den unge Bernini fikk kardinal Borgheses oppmerksomhet, og han bestilte fire skulpturgrupper for sin villa på Quirinalen. Den første, Aeneas, Anchises og Ascanius (1618-1619), skildrer den mytologiske gestalten Aeneas som på sine skuldre bærer sin gamle blinde far Anchises fra det brennende Troja. Ved siden går Aeneas sønn Ascanius som bærer den hellige ilden. I skulpturen merkes manieristisk innflytelse, spesielt i den spiralformede komposisjonen og de uproposjonelt lange ekstremitetene.

Med den andre skulpturgruppen, Pluto og Proserpina (1621-1622), fremstiller Bernini Plutos dramatiske bortførelse av Proserpina. Den fortvilede Proserpina forsøker forgjeves å kjempe seg bort fra Plutos faste grep. Bernini fant sannsynligvis inspirasjon i Giambolognas skulptur Ratto delle sabine (Rovet av de sabinske kvinner) fra 1580-tallet.

Apollo og Dafne (1622-1625) oppviser tydelige påvirkninger fra antikkens skulptur, spesielt fra Apollo di Belvedere, en romersk kopi av en gresk bronseskulptur fra omkring 320 f.Kr. Bernini viser med denne skulpturen sin tekniske virtuositet, sin bravur i å meisle og slipe marmor til en skapning med kroppshull, hår og draperinger. Bernini har fanget det øyeblikket da den skjønne nymfen Daphne, jaget av den amorøse Apollo, forvandles til et laurbladtre.

Den siste av kardinal Borgheses bestilninger, David (1623-1624), viser den unge David som med besluttsomhet og energi gjør slyngen klar før møtet med den filisteiske vetten Goliat. Med sammenpressede lepper gjør David seg klar for strid.

Under pave Urban VIIIs pontifikat (1623-1644) var Bernini Romas mest bestilte kunstner og fullførte sammen med sine assistenter og elever en stor mengde oppdrag i Peterskirken, blant annet høyalterets 20 meter høye baldakin med svingkolonner.

I juli 1650 fikk Bernini i oppdrag å utføre en byste forestillende Francesco I d'Este (1610-1658), hertug av Modena. Til tross for at Bernini aldri traff hertugen, men kun hadde et malt portrett som grunnlag for bysten, klarte han å gi følelsen av en hel skikkelse, til tross for at den bare består av et hode og armløse skuldre.[2] Draperingens dramatiske utføring og hertugens krøllete hår er spesielt godt fremstilt.

Berninis skulpturelle mesterverk anses å være Den hellige Teresas ekstase (1647-1652) i Cornaro-kapellet i kirken Santa Maria della Vittoria på Quirinalen. Skulpturen fremstiller det spanske karmelitthelgenen Teresa av Ávila i meditativ ekstase. En engel skal akkurat til å gjennombore hennes hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil. I Cornaro-kapellet sammenfører Bernini skulptur, arkitektur, freskomaleri og stukatur til en helhet.

I sin alders høst utførte Bernini skulpturen Salige Ludovica Albertoni (1671-1674), plassert i kirken San Francesco a Ripa i Trastevere.

Skulpturens innovasjoner

Bernini anvendte i stor utstrekning fargens og lysets virkning for å aksentuere sine skulpturale verker. Polykrom marmor hadde tidligere forekommet sjelden innenfor europeisk skulptur, men under det sene 1500-tallet kom den polykrome marmoren på moten innenfor bysteskulpturen; man kombinerte vite marmorhoder og flerfargede overkropper. I sin dagbok nevner den franske mecenaten Paul Fréart, Sieur de Chantelou, at Bernini selv mente at billedhuggerens vanskelige oppgave var å formidle inntrykket av fargeeffekt i den vite marmoren.[3]

I Berninis gravmonument over pave Urvan VIII i Peterskirken er den polykrome ansatsen spesielt tydelig. Det kan jevnføres med det tidligere monumentet over Paulus III av Guglielmo della Porta, men Bernini etablerer en tydeligere distinksjon mellom de hvite og de mørke innslagene i sitt monument. De delene av gravmonumentet som er direkte knyttet til den døde paven er utført i mørk, delvis forgylt bronse. De allegoriske skulpturene over Kjærligheten og Rettferdigheten, som flankerer pavens sarkofag, er utført i hvir marmor og kontrasterer sterkt mot pavens mørke bronsestatue.

Interaksjonen mellom ulike fargetemaer er spesielt påtagelig i Berninis skulpturale mesterverk Den hellige Teresas ekstase (1647-1652) i Cornaro-kapellet i kirken Santa Maria della Vittoria. Kontrasten er sterk mellom selve skulpturgruppen i hvit marmor, engelen som er i ferd med å gjennombore Teresas hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil, og de flankerende parstilte marmorkolonnene. Scenen finner sted på en stor sky mot en bakgrunn av regnbueskimrende alabaster. Foruten rikelig med lys fra lyskastere illumineres skulpturen av dagslys fra et skjult vindu bak et kronende pediment. Høyere opp i kapellet er fargeskjemaet lyst, og i takvelvet framstilles den åpne himmelen, hvor det guddommelige lyset skinner.

Med sin innovative anvendelse av farge og lys, lot Bernini grunnen for en ny utvikling innenfor den europeiske skulpturkunsten. Senere romerske og norditalienske, og fremfor alt østerrikske og tyske billedhuggere kom til å finne stor inspirasjon fra Berninis nyskapende skulpturer.

Arkitekten Bernini

Berninis første prosjekt som arkitekt innebar å utforme en ny fasade til kirken Santa Bibiana øst i Roma. Relikviene etter Bibiana, hennes mor Dafrosa og søsteren Demetria hadde under lang tid vært forsvunne, men de ble gjenfunnet i 1624, og Urban VIII feiret dette gjennom å renovere kirken. Bernini fikk også i oppdrag å utføre en statue forestillende den hellige Bibiana.

Den kirken som Bernini anså å være mest fornøyd med, er Sant'Andrea al Quirinale (1658-1671) på Quirinalen.[4] Det temmelig enkle eksteriøret med en semisirkulær portal skjuler et overdådig interiør med blant annet forgylt stukkatur og polykrom marmor. En skulptur forestillende apostelen Andreas synes å sveve ovenfor høyalteret. Den rike kardinalen Camillo Pamphili bekostet kirken for jesuittenes novitiatshus. Bernini tegnet også to kirker i Castelli Romani sør for Roma, San Tommaso da Villanova i Castel Gandolfo og Santa Maria Assunta i Ariccia. San Tommaso har en grunnplan i form av et gresk kors, mens Santa Maria Assuntas grunnplan er sirkulær.

Blant Berninis profane arkitektur bør nevnes fasaden til Palazzo Barberini samt Scala Regia, en paradetrapp som leder inn til Vatikanet fra Peterskirkens portal. Berninis mest storslagne arkitektoniske verk er allikevel den ellipseformede Petersplassen, fullført i 1667, med sine firedoble kolonnader. Pave Alexander VII gav Bernini i oppdrag å tegne plassen som en storslagen forgård til kirken, og den måtte planlegges slik at så mange mennesker som mulig skulle kunne se paven gi sin velsignelse fra velsignelsesloggiaen eller fra et vindu i Palazzo Apostolico§Det apostoliske palass. Piazzaens vidstrakte søylegang er tenkt å omfavne de troende.

Bernini laget også et antall fontener i Roma, av hvilke bør nevnes Fontana dei Quattro FiumiPiazza Navona og Fontana del TritonePiazza Barberini.

Maleren Bernini

For Bernini var maleriet en syssel på siden, og han tok aldri på seg noen betydningsfulle oppdrag. De fleste av Berninis malerier kan dateres til 1620- og 1630-tallet. Jo flere bestilninger Bernini fikk innenfor skulptur og arkitektur, desto mindre tid hadde han til maleri. Romas bestillere, som først og fremst bestod av paven, kardinaler og adelsfamilier, ga i oppdrag til Bernini å utføre freskomalerier, og han ansatte da assistenter. Bernini utførte skisser som senere blant annet Carlo Pellegrini og Guido Ubaldo Abbatini gikk utifra. Den senere blandet i Capella Pio i kirken Sant'Agostino stukkatur og freskomaleri etter Berninis tegninger på en innovativ måte. I Cornaro-kapellet i Santa Maria della Vittoria forentes Berninis skulptur og arkitektur med Abbatinis maleri for å gi en storslagen syntese av flere kunstarter.

Bernini kalles til Paris

Da Bernini nøt internasjonal berømmelse, fikk han i 1664 en innbydelse av Jean-Baptiste Colbert og for kong Ludvig XIVs regning omstrukturere Louvre. Året derpå reiste Bernini til Paris og la snart frem sine tegninger for en ny østfasade. Berninis første prosjekt oppviser et konvekst midtparti som korresponderer med en aksialt plassert oval vestibyle og en to våninger høy paradehall. Den øverste våningen med runde vinduer artikuleres av parvis stilte pilastrer og har blant annet franske liljer som dekorativt motiv. Det konvekse midtpartiet forbindes med flyglene av konkave sidepartier. Bernini utvikler i dette prosjektet temaet fra kirken Sant'Andrea al Quirinale som han hadde påbegynt i 1658. Eksteriøret viser en tydelig vekselvirken mellom konvekse og konkave former. Bernini kan også ha funnet inspirasjon i fasaden til Santa Maria della Pace (påbegynt i 1656), tegnet av arkitektkollegaen Pietro da Cortona.[5] Pietro da Cortona, som i flere fasader arbeider med den konveks-konkave tematikken, hadde allerede i slutten av 1630-tallet applisert en fremhevet kurvlinjethet i fasaden til kuppelkirken Santi Luca e Martina ved Forum Romanum.

Berninis forslag til Louvres østfasade passet imidlertid ikke franskmannens smak, og oppdraget gikk i stedet til arkitekten Claude Perrault.


Bernini er utvilsomt den romerske høybarokkens fremste forgjenger. Han bidro i høy grad til Romas barokkarakter. Bernini modnet tidlig som skulptør og utførte sine første verk allerede i 1610-tallet. Under følgende decennium fullførte han blant annet skulpturene Apollo og Daphne, David, samt Pluto og Proserpina, alle for tiden i Galleria Borghese. I Peterskirken kan man beundre høyalterets 30 meter høye baldakin med svungne kolonner. Berninis skulpturale mesterverk må imidlertid anses å være Den hellige Teresas ekstase (1652) (se bilde) i kirken Santa Maria della Vittoria. Skulpturen fremstiller den spanske karmelitthelgenen Teresa av Ávila i meditativ ekstase. En engel er i ferd med å gjennombore hennes hjerte, med den guddommelige kjærlighetens pil. Mot slutten av livet utførte han skulpturen Den salige Ludovica Albertoni, plassert i kirken San Francesco a Ripa i Trastevere.

Berninis første prosjekt som arkitekt innebar å utforme en ny fasade til kirken Santa Bibiana (1624). Den kirken som Bernini sies å ha vært mest fornøyd med, er Sant'Andrea al Quirinale (1658-1671) på Quirinalen. Blant hans profane arkitektur må nevnes fasaden til Palazzo Barberini, og Scala Regia, en paradetrapp som leder inn til Vatikanet fra Peterskirkens inngang. Berninis største arkitektoniske verk er imidlertid den ellipseformede Petersplassen, fullført i 1667, med sine firedoble søylerekker. Bernini utformet til og med et antall fontener i Roma, av hvilke bør nevnes Fontana dei Fiumi på Piazza Navona og Fontana del Tritone på Piazza Barberini.

Utvalgte skulpturale verker

  • Monsignore Giovanni Battista Santonis gravmonument (1614), Santa Prassede, Roma
  • Byste av Monsignore Pedro de Foix Montoya (ca. 1621), Santa Maria di Monserrato, Roma
  • Pluto og Proserpina (1621-1622), Galleria Borghese
  • Apollo og Daphne (1622-1625), Galleria Borghese
  • David (1623-1624), Galleria Borghese
  • Baldacchino ("baldakinen") (1624-1633), Peterskirken
  • Fontana del Tritone (1624-1643)
  • Urban VIIIs gravmonument (1627-1647), Peterskirken
  • Sankt Longinus (1631-1638), Peterskirken
  • Alessandro Valtrinis epitafium (1639), San Lorenzo in Damaso, Roma
  • Ippolito Merendas epitafium (1640-1641), San Giacomo alla Lungara, Roma
  • Den hederverdige Maria Raggis gravskrift (1643), Santa Maria sopra Minerva, Roma
  • Den hellige Teresas ekstase (1647-1652), Santa Maria della Vittoria, Roma
  • Fontana dei Fiumi (1648-1651)
  • Cathedra Petri (1657-1666), Peterskirken
  • Byste av Gabriele Fonseca (1668-1675), San Lorenzo in Lucina, Roma
  • Byste av Ludvig XIV (1665), Musée National de Versailles, Versailles
  • Alexander VIIs gravmonument (1671-1678), Peterskirken
  • Den salige Ludovica Albertoni (1671-1674), San Francesco a Ripa, Roma

Litteratur

  • Bernstock, Judith E., ”Bernini's Memorials to Ippolito Merenda and Alessandro Valtrini”, Art Bulletin, LXIII, 1981.
  • Blunt, Anthony, ”Gianlorenzo Bernini: Illusionism and Mysticism”, Art History, I, 1978.
  • Borsi, Franco, Bernini architetto. Milano: Electa 1980.
  • Fagiolo Dell'Arco, Maurizio, L'immagine al potere: vita di Giovan Lorenzo Bernini. Bari: Laterza 2001.
  • Fagiolo dell'Arco, Maurizio & Fagiolo dell'Arco, Marcello, Bernini: una introduzione al gran teatro del barocco. Roma: Bulzoni 1967.
  • Hibbard, Howard, Bernini. London: Penguin Books 1990.
  • Lavin, Irving, Bernini and the Unity of the Visual Arts. New York: Pierpont Morgan Library 1980.
  • Lavin, Irving, ”Five New Youthful Sculptures by Gianlorenzo Bernini and a revised chronology of his early works”, Art Bulletin, L, 1968.
  • McPhee, Sarah, Bernini and the bell towers: architecture and politics at the Vatican. New Haven, Connecticut: Yale University Press 2002.
  • Marder, Tod A., Bernini and the art of architecture. New York: Abbeville Press 1998.
  • Montagu, Jennifer, Roman Baroque Sculpture: Industry of Art. Boston: Yale University Press 1992.
  • Portoghesi, Paolo, Roma barocca: the history of an architectonic culture. Cambridge, Massachusetts: MIT Press 1970.
  • Wittkower, Rudolf, Bernini: the Sculptor of the Roman Baroque. Milano: Electa 1990

Referanser

  1. Baldinucci sitert av Avery, a.a., s. 19.
  2. Avery, a.a., s. 92.
  3. Wittkower, Rudolf, Art and architecture in Italy 1600-1750, s. 157.
  4. Magnuson, a.a., vol. 2, s. 202.
  5. Wittkower, Rudolf, Art and architecture in Italy 1600-1750, s. 188.

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Giovanni Lorenzo Bernini.