Gresk arkitektur

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Gresk arkitektur er den arkitekturen som stod på det greske fastlandet i arkaisk tid ca. 900–500 f.Kr. og i antikken ca. 500f.Kr–500 e.Kr. Selve perioden tidfestes til ca. 700 f.Kr. - 30 f. Kr. En forbinder betegnelsen mest med templer. De har tre vanlige søyleordener: Dorisk, Jonisk og Korintisk. Et prinsipp er kontrasten mellom det bærende, søyle og det bårne, bjelke. Viktig er at byggverkene står som selvstendige plastiske legemer i rommet. Elementer som understreker dette er f. eks søylerader. Elementer fra gresk arkitektur brukes i senere perioder gjennom middelalderen og frem til idag f. eks. postmodernisme.

Bakgrunn

Gresk religion var en kultreligion. Dette innebar at man ikke la så stor vekt på hva man trodde på - grekerne hadde ingen trosbekjennelse. Det var handlingen som var viktig, ikke hvilken som helst handling, men offerhandlingen rettet mot gudene. Det var avgjørende at gudene fikk sine offergaver i rett tid, ellers kunne man bli utsatt for ulykker som uår og krig. Grekerne bygde få monumentale bygninger, men templene som gjenstår er representative for den greske arkitekturen. Templene ble, dersom plassen tillot det plassert på vestsiden av alteret. Bygningen fungerte som oppholdssted for gudebildet. De greske gudene var til forveksling lik mennesker, og fulgte fra sin bolig på fjellet Olympos med på hva halvguder og mennesker foretok seg. Gudene grep inn i begivenhetenes gang når det passet dem.

Samfunnsforhold

Den første sivilisasjonen i det området som senere skulle bli Hellas, oppsto på øya Kreta. Kulturen her, den minoiske kulturen, varte fra ca. 3000 til 1400 f.Kr. Denne kulturen ble etterfulgt av en kultur i Mykene og Tiryns på fastlandet (ca. 1600-1000 f.Kr.).

Etter den var det særlig tre hovedperioder som dominerte den greske utviklingen. Det var den arkaiske perioden (ca. 700 - 500 f.Kr), den klassiske perioden (ca. 500 - 350 f.Kr) og den hellenistiske perioden (ca. 350 - 30 f.Kr).

Både den arkaiske og den hellenistiske perioden var dominert av et autoritært samfunnssystem, mens den klassiske perioden derimot var basert på demokrati. Demokrati var et helt nytt samfunnssystem i europeisk historie. Etter modell av Athen ble mange av de greske byene styrt av en folkeforsamling der alle frie menn hadde stemmerett (kvinner, slaver og utlendinger hadde ikke stemmerett). Hellas var ikke i en nasjonalstat i vår tids betydning, men besto av flere selvstyrte bystater. Bystatene var deler av et såkalt polisforbund (polis = by).

Hovedaktiviteten i mange av de greske byene var handel og sjøfart. Dette ga ikke bare god kontakt byene imellom, men utviklet også troen på det individuelle initiativ og sansen for å kunne bevege seg fritt omkring. Troen på individets muligheter preget nesten alle aktivitetene i samfunnet. Et fritt og uavhengig menneske var tidens menneskeideal. Høyest status fikk derfor idrettshelter, vitenskapsmenn og politikere - alle som utmerket seg.

De greske bystatenes uavhengighet ble knust av Aleksander den store. Etter hans død i 323 f.Kr. ble riket hans delt i flere greske kongeriker. Disse rikene ble til slutt oppslukt av Romerriket i år 30 f.Kr.

Den greske arkitekturen

Den greske arkitekturen gjenspeiler i stor grad tidsholdningen «frihet og individualisme». Ikke bare bygningene, men også byene og landskapet ble oppfattet som frie selvstendige individer.

Det er tre grunnleggende kjennetegn ved den greske arkitekturen som viser dette:

  1. Fristilling: I den klassiske perioden ligger bygningene fritt i forhold til hverandre. Dette er noe av det mest karakteristiske ved den greske arkitekturen fra denne perioden. I autoritære samfunn er oftest bygningene plassert langs dominerende akser eller i et planlagt rutenett (dette skjedde også med gresk arkitektur i slutten av den hellenistiske perioden). Naturen ble oppfattet som en samling av egne individer/guder som menneskene skulle respektere. Naturen var fri og gjorde som den selv ville mellom husene. Et bygg skulle derfor ta hensyn til landskapets karakter og ellers det som vokste i naturen. Dette kan være noe av forklaringen på at bygningene ble tilpasset terrenget og ikke omvendt. Husene, som var symmetriske, skulle derimot vise menneskenes sans for orden. Greske arkitekter plasserte derfor symmetriske bygninger i terrenget uten store terrenginngrep. Det var dessuten viktig å plassere bygningene slik at man kunne oppleve dem fra flere kanter i stedet for å betrakte dem enkeltvis fra ett sted.
  2. Funksjon: Templet, teateret og boligen hadde forskjellig funksjon - de var selvstendige individer. For grekerne var det viktig at denne forskjellen kom til syne i selve utformingen av bygget. Templet fikk derfor en annen utforming enn teateret, rådhuset osv. Alle skulle se forskjellen på et tempel og et teater, et rådhus og en stoa. På samme måte som at selve bygget skulle vise sin funksjon, så skulle også den enkelte bygningsdel vise hvilken funksjon den hadde. En søyle skulle f.eks. vise at den hadde en lastbærende funksjon. Et byggverk var en sammenstilling av frie bygningsdeler, og alle delene var like viktige.
  3. Åpenhet: Grekerne dyrket åpenhet og frihet. Et bygg skulle oppfattes åpent og fritt og være tilgjengelig for alle. For å få fram denne åpenheten unngikk greske arkitekter den massive «lukkete» ytterveggen som ofte brukes i mer autoritære samfunn som f.eks. hos egypterne og romerne. I stedet for en kompakt masseform benyttet de seg av et skjelettsystem av søyler og bjelker for å få fram det åpne og frie. Et eksempel på dette er det greske templet. Her går det en "åpen" søylegang rundt hele utsiden av den rektangulære bygningen, alle fasadene er åpne og frie. Dessuten er alle fasadene likeverdige, det er ingen hovedfasade som dominerer.

Eksteriørarkitektur

Samfunnet som helhet brukte og betraktet bygningene, ikke innenfra, men utenfra. All dekorasjon og alt raffinement var på utsiden. Både templene og bygningene ved agora (torg/markedsplass) var eksteriørarkitektur.

Fullkommen skjønnhet og regelverk

Grekerne søkte den fullkomne skjønnhet (= ro og harmoni) i sin arkitektur. For å oppnå dette benyttet de seg av et regelverk som i høy grad var basert på tallproporsjoner (harmoniske proporsjoner). F.eks. skulle søylens høyde være i et visst forhold til søylens diameter osv.

Arkitektene var spesielt opptatt av søylenes og bjelkenes utforming. De utviklet etter hvert tre stiler/ordener som i høy grad var basert på måten søylene og bjelkene var utformet.

De to første ordenene, den doriske og den joniske, ble utviklet fra 600 til 400 f.Kr. Den joniske litt senere enn den doriske. Den tredje ordenen, den korintiske, utviklet seg i løpet av 400-tallet f.Kr. Forskjellen mellom ordenene lå i forståelsen av hvilken vekt søylene skulle bære. Søylene ble også sammenlignet med menneskenes fysiske styrke. Den doriske ordenen skulle bære mest, derfor var bjelken høg og søylene korte og tykke. Den doriske ordenen var et uttrykk for mannen og hans fysiske styrke.

I den joniske ordenen var bjelken lavere og søylene høgere og slankere. Vekten som denne konstruksjonen skulle bære, er mindre enn den doriske. Denne ordenen var et uttrykk for den voksne kvinnen. Den korintiske ordenen hadde vanligvis de slankeste søylene og virket både friere og mer elegant enn de øvrige ordenene. Denne ordenen ble derfor sammenlignet med den unge kvinne.

Optisk korreksjon

Da det ble foretatt en oppmåling av tempelet Parthenon (Akropolis i Athen) på 1800-tallet, ble det oppdaget at det knapt fantes én rett linje i hele byggverket. Hver eneste flate er enten svakt konkav eller svakt konveks, og søylene er gjort litt tykkere ca. 1/3 fra golvet. Dette er gjort for å motvirke et optisk bedrag. Øyet har en tendens til oppfatte en søyle som avsmalende mot midten dersom søylen har lik diameter overalt, og en helt horisontal bjelke vil oppfattes som om den henger litt ned på midten. Greske arkitekter foretok derfor en optisk korreksjon for å motvirke slike optiske bedrag.

Bygningstyper

Grekerne utviklet flere nye bygningstyper som f.eks. teater, idretts- og badeanlegg samt rådhus for de folkevalgte.

Tempelet

Templet er det byggverket som har betydd mest for arkitekturhistorien. Søyler og tempelgavler fra den greske klassiske perioden har helt fram til i dag vært forbilder for mange arkitekter. Enkelte av de senere stilperiodene er en delvis kopiering av den greske antikken.

Templene var på sett og vis utstillingssaler for skulpturer av guder eller seierrike idrettsmenn. Ved første øyekast ser templene like ut overalt. Selv om templene er blant de mest standardiserte byggverk en kjenner til, er de utformet som "egne individer" som varierer fra sted til sted. Standardiseringen består i at alle de største templene er oppbygd på samme måten. De består av et rektangulært trappeplatå og en søylegang langs alle fire sidene som bærer et saltak med gavler i hver kortende. Innenfor søylegangen ligger cellaen, et lukket rom, som skulle verne gudestatuen. Inngangen var som oftest på den ene kortsiden, og gjennom inngangen vendte gudebildet ansiktet mot soloppgangen. For å skape balanse ble det ofte laget et eget skattkammer med inngang fra den andre kortsiden. Bare prestene fikk gå inn i cellaen. Selve "gudstjenesten" foregikk i friluft.

De første templene ble oppført i tre, mens en senere brukte hogd stein. Det var det skinnende marmoret fra steinbrudd nær Athen som ble brukt til templer på Akropolis. Men grekerne var nok ikke helt fornøyde med dette materialet. Funn viser at de malte bygningene, statuene og detaljene i rødt, blått og gull. De fleste forbinder nok fremdeles gresk antikk med hvit marmor mot blå himmel og blått hav.

Tempeltyper

Vi kjenner ikke til templer fra tiden før 700 f.Kr., sansynligvis fordi man før denne tid bygget i tre. De eldste sten-templene finner man i Korint. De første templene besto av ett rom, cellaen (også kalt naos), hvor gudebildet ble plassert. Rommet var bygget opp av solide stenblokker. De enkleste tempeltypene hadde en liten forhall-pronaos, og to søyler i fronten.

Templene var hevet opp fra bakken med trapper(stereobat) og sto på en plattform(stylobat). Cellaen hadde i mindre templer bare søyler i fronten, etterhvert fikk man også søyler på baksiden, dette fordi man ville oppnå symmetri. De større templene kunne ha søylerekker rundt hele cellaen. Enkelte ganger var denne søylerekken dobbel, men det forekom kun når særlig rike poleis (bystater) skulle imponere omverdenen. Søylerekken støttet oppe arkitraven (bjelke), frisen, pedimentet(gavlfeltet) og det terrakottadekte saltaket. Betoning av bærende og hvilende bygningselementer er sentral i det greske tempelet.

Dorisk

Arkitektene utviklet to ordener, den doriske og den joniske. Den doriske bygningsstilen er den eldste og hadde sitt utspring på fastlandet. Utformingen av stereobat, stylobaten, søylene, kapitelene, frisen, med metoper og triglyfer, og pedimentet utgjør et bygningsmessig formspråk som kalles dorisk. Det doriske tempelet ble bygd omtrent på samme måte over hele det vestlige greske området, i Hellas, i Sør-Italia og på Sicilia.

De doriske søylene har ingen base og er plassert direkte på stylobaten. De er ganske korte og er tykkest på midten. Søylene er utstyrt med vertikale skarpe riller, som regel 20 stk. Øverst på søylen finner vi kapitelet som består av en pute, echinus og en kvadratisk stenhelle kalt abakus. Over søylene finnes området som med en fellesbetegnelse kalles entablaturet, arkitrav, frise og karniss. Frisen i de doriske templene er delt inn i metoper og triglyfer. Triglyfer er et rilleformet felt, og metopene er billedfelt.

Jonisk

I det østlige Hellas, langs den lilleasiatiske kysten og på øyene i Egeerhavet, finner vi templer med et litt annet formspråk - såkalt jonisk.

Det er utformingen av stylobaten, søylene, kapitelet og frisen som er forskjellig fra det doriske tempelet. Søylene har en base nederst, og er høyere og slankere enn de doriske. Kapitelet har spiralformede volutter og frisen består av et sammenhengende billedfelt.

Det finnes også en tredje orden kalt den korintiske. Dette er egentlig bare en variant av den joniske, og den eneste forskjellen er utformingen av kapitelet. Grekerne brukte den korintiske varianten forsiktig, og da i mindre betydningfulle bygg.

Dekorering av templene

Grekerne dekorerte templene til ære for gudene. De trekantede gavlfeltene foran og bak på tempelet (pedimentene) ble fylt med fantastiske relieffer, særlig i doriske templer. Også frisen hadde billedmotiver. Noen ganger ble relieffskulpturene malt slik som de frittstående skulpturene. Grekerne ønsket å vise mennesker, guder og monstre i disse billedfeltene og det var også viktig at de fortalte en historie. Et pediment er et langt og lavt triangel, det er ikke lett å fylle den med en meningsfull historie. Parthenon tempelet er usedvanlig bredt, og det måtte mer enn 20 figurer til for å fylle pedimentet. Fordi pedimentet var plassert så høyt over bakken ble figurene hugget svært dypt slik at de skulle være lesbare på avstand. Vestpedimentet skildrer striden mellom Athene og Poseidon angående hvem som skulle være byen beskytter. Det østlige forteller hvem Athene er (datter av Zevs), og hvordan hun kom til verden. Det er kun fragmenter igjen av disse pedimentskulpturene.

Billedhuggerne på denne tiden var spesielt opptatt av forholdet mellom kropp og draperi. Florlette, nesten våte draperier klistrer seg til kroppen og avslører de kvinnelige formene under. Denne behandlingen av draperier kalles ofte den “våte” stilen. Metopene på Parthenon er uvanlig rikt dekorert og de som er bevart på sydsiden viser lapiterenes kamp mot kentaurene.

Teateret

Templene var ikke nødvendige for den offentlige religionsutøvelsen, men det var teatrene. De er forbundet med de ekstatiske ritene til ære for guden Dionysos, fruktbarhetsguden. Teateret inneholdt orhestra for kor og dansere, et alter til drikkeofrene og sitteplasser til publikum. I begynnelsen var utsikten mot landskapet det eneste sceneteppe publikum hadde. Etter hvert ble de bygget scenehus inntil scenegolvet. Tilpassingen til landskapet og utsikten til landskapet uttrykte noe vesentlig av formålet med teateret; det var naturen også den menneskelige som var temaet for dramaet.

Teatrene ble oftest plassert utenfor selve bykjernen. Skålformen, som en hadde funnet ut var akustisk heldig, passet dårlig i det rettvinklede gatenettet i byen. Derfor plasserte grekerne teateret der landskapets naturlige konturer lett kunne gis form som et amfiteater.

Epidauros` teater, som ble bygd av arkitekten Polykleitos omkring 350 f.Kr., hadde plass til 13000 mennesker. Dette teateret hadde så god akustikk at selv hvisking fra den sirkelrunde scenen var hørbar for hele publikum. Dette skyldtes delvis at de øverste seteradende skrånet mer enn de nederste, og delvis en oppfinnsom utnyttelse av resonans i store leirkrukker under seteradende av stein.

Idrettsarenaen

Et stadion, som måtte være minst én stade (183 m) for kappløp, ble også plassert utenfor bymuren. Athens stadion fra 331.f.Kr. hadde plass til 60000 tilskuere. Jordvollen rundt det smale stadion i Olympia, der en fra 700-tallet f.Kr. hadde hatt idrettsleker hvert fjerde år, hadde ståplass til 40000 tilskuere. I tillegg til stadion hadde alle greske byer gymnasier der unge menn hadde fysisk trening som en nødvendig del av utdannelsen.

Stoaen, rådhus, forsamlingshall

En stoa var grekernes enkle, men enormt betydningsfulle nyskapning. Stoaene lå rundt den store åpne markedsplassen, agora, sammen med forsamlingshaller og rådhus for folkeforsamling og domstol. Stoaen besto av en søylegang med salgsboder og verksteder bakenfor. På denne måten ble salgsbodene samlet slik at de ikke ble tilfeldig plassert og skapte uorden. Agora var skapt av mennesket og skulle vise menneskets sans for orden. Her kunne en spasere i den skyggefulle søylegangen, og der kunne en prate, forhandle og prute. Stoaen kunne ha en overetasje for kontorer og liknende.

Det var her rundt markedsplassen at demokratiet ble født. Markedsplassen var hjertet i den demokratiske byen, den var borgernes fellesrom uansett rang. Plassen ble lagt midt i byen for at avstanden fra de ulike bydelene skulle være så lik som mulig. Det var sjelden at en enkelt bygning fikk dominere agora fordi fellesrommet skulle være så nøytralt som mulig.

Viktige bygningstyper

Se også

Litteratur

Lawrence, A.W. Greek Architecture, Harmondsworth, 1957

Eksterne lenker