Grundering

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Grundering eller malegrunn er en forbehandling av overflaten i lerret som skal benyttes til underlag for oljemaleri.

Lerret

Selv om lerret har vært kjent i oldtiden, kom det i alminnelig bruk som underlag for maling med oljebaserte pigmenter på lerret ut på 1400-tallet i Italia. Inntil da var det vanlig å male på treplater.
Lerret, en tekstil bygget opp av grove fibre kan ikke uten videre brukes som underlag for oljemaling. Det må først prepareres.
Lin foretrekkes på grunn av materialets overlegne fiberstyrke. Det har stor rivestyrke og er også mindre hygroskopisk enn mange andre materialer.

Lerret er sterkt sugende og vil absorbere oljen i malingen slik at malingen ville flakne av når oljen var herdet. Den endelige fargevirkningen ville også være uråd å forutse. Og ruheten i materialet ville ødelegge alle illusjonistiske virkninger. Et annet problem er at lerret strekker seg slik at det kan danne seg bølger i overflaten. Dessuten er overflaten for grov til at det ville være mulig å fremstille finere detaljer i billedene. Men lerret har fordeler i forhold til treplater. Det er lett å transportere, det er atskillig mindre arbeidskrevende å preparere og det kan brukes til malerier med langt større dimensjoner. Bryllup i Kanan, verdens største oljemaleri, malt av Paolo Veronese, måler forbløffende 6,66m x 9,90m.
Det er også mulig å anvende atskillig større mengder maling og oppnå mer estetisk varierte løsninger. Samtidig tillater lerretet maleren å arbeide med svært fine detaljer, om enn ikke så meget som en omhyggelig glattpusset treplate.

Størrelsene kan til tider følge lokale måleenheter. Bredden på en rull var helst rundt en meter. De fleste vevstolene i Twente og Brabant, de viktigste tilvirkningsstedene i det nordlige Nederland var to ell, dvs ca. 138 cm, mens en meters bredde på italiensk lerret varierte mellom 106 og 110 cm.

For å kunne anvende lerret til oljemaleri må man først

  1. ) spenne lerretet opp på en kraftig ramme som tillater at lerretet kan strekkes og spennes stramt og
  2. ) preparere overlaten så den kan påføres oljemaling.

Oppspenning

Før lerretet ble tatt i bruk ble det spent opp på en kraftig ramme og strukket. Rammen kunne utvides slik at lerretet kunne etterspennes etter som det strakk seg - etterspennes..

Denne senere metoden var mye brukt og kan ofte sees i avbildninger av malere i deres atelier. Selv om denne metoden først og fremst ble benyttet for å preparere lerretet, malte mange malere bildene mens lerretene fremdeles befant seg på strekkrammen. Praksisen med å bruke disse overdimensjonerte strekkrammene må ha vært å vært å ha en effektiv metode til å strekke og etterstrekke lerretet for å ta opp eventuell slakk.

Dagens blindrammer som kan utvides for å kompensere for tapt strekk i oppspenningen ved hjelp av kiler i hjørnene ble vanlige først i 1750-årene.

Bestrykning

Først ble lerretet bestrøket med hudlim. Den hadde en konsistens som flytende honning. Hudlimet ble fremstilt av dyrehuder fra kanin, svin etc. eller pergament i form av sprø ark eller grove, krystalliserte korn. Limet blir først oppbløtt i vann, hvor der sveller betydelig. Det varmes så opp i en dobbel kjel til det blir fullstendig flytende. Det varme limet strykes så utover lerretet med en palettkniv med kraftige, raske strøk som tvinger limet så dypt som mulig inn i de åpne porene i lerretet.
Lim av dyrehuder må aldri bringes til kokepunktet fordi det er da blir svært tilbøyelig til å sprekke opp. Bruken av lim laget av dyrehuder kan påvises i laboratoriet på grunn av det høye proteininnholdet.
Limsjiktet har som oppgave å forsegle overflaten fra skadelige oljer i neste ledd i prepareringen: grunderingen, også kalt malegrunn.

Grunderingen var en substans som hadde til oppgave å

  1. ) danne den endelige flaten hvor malingen skulle påføres
  2. ) sørge for at overflaten hadde en passende absorbsjonsevne slik at oljen ikke ble trukket ut av malingen, men bare akkurat nok til å danne et skikkelig feste uten å sprekke.
  3. ) sørge for en jevn og glatt overflate som gjorde at malingen kunne påføres lett og hurtig, og at man kunne fremstille fine detaljer i bildet.

Grunderingen var satt sammen av:

  1. ) Kritt
  2. ) Linfrøolje

Når grunderingen var herdet ble den slipt glatt med en pimpstein. Dette ga en hvit malegrunn som man kunne bygge opp bildet på.

Verdien av kulørte grunderinger

Men kulørtonen og lysheten i grunderingen hadde sterk innvirkning på hvordan man oppfattet tonen og nyansen i fargen som den ble påført. Det påvirket helhetsvirkningen i bildet, særlig i skyggene hvor man gjerne påførte tynne lag av transparent maling. En mørk tone i lerretet var til stor hjelp i å fylle ut skyggene, men krevde gjentatte lag av lysere lag for å vise de sterkt belyste partiene.

På den andre siden styrket en svært lys grundering åpenbart ikke uten videre de lyse tonene som malerne benytter seg så mye av. På en ren hvit grunn ville enhver påført farge fortone seg mørkere enn grunderingen og tillot derfor maleren bare å male en vei, mot det mørkere.
Helt hvite lerreter ble sjelden benyttet. Det er svært vanskelig å harmonisere fargesterke bilder på slike underlag. Mot en hvit grunn må alle toneavskygninger påføres med fullt overlegg, mens en tonet grunn i seg selv fungerer som mellomtone. Av slike grunner ble nøytrale eller varme gråtoner benyttet av Jan Vermeer og mange andre nederlandske malere i samtiden, selv om det er kjent at han en eneste gang har brukt hvit grunn i begynnelsen av sin malerkarriere og en sterkt rødtonet i Kjærlighetsbrevet.

Ulike fargetoner, ruhet og absorberingsevne i lerretet kan oppnås ved å endre blandingsforholdene i materialene og metodene under prepareringen.

To-lags grundering

De nederlandske og flamske barokkmalerne preparerte ofte lerretene med to-lags grundering. Til vanlig besto det første laget i dobbeltgrunderingen, den som ble strøket direkte på lerretet, av en blanding av pigmenter og kunne også inneholde innslag av malingsavskrap fra paletten eller bunnfall fra krukken med olje hvor man rengjorde penslene. Dette ga en gråaktig farge som inneholdt en blanding av mange ulike pigmenter fra rengjøringsoljen. Og formålet var rett og slett å utnytte ressursene best mulig og skape en glatt overflate.

Det andre grunderingslaget, eller imprimatura, besto vanligvis av en blanding av blyhvitt og sort kull som ga en jevn gråtone som skulle sikre en nøytral bunnfarge. Små mengder med rød jernoksyd og andre jordpigmenter ble nesten altid hat i blandingen for å hindre ”Raleigh-spredning” en virkning som gir blandingen av trekull og blyhvitt over et mørkere underlag en skjærende, kald, blålig grå. All imprimatur i nordeuropeiske 1600-tallsmalerier har noe rød jernoksyd, oker og umbra blandet i trekull og blyhvitt.
Vermeer benyttet i alminnelighet lyse grunderinger bygget opp av kritt (fyllmasse), linfrøolje, blyhvitt og ulike kombinasjoner av fargepigmenter. Eksempelvis i grunderingen til Kvinne som holder en vekt, inneholder kritt, blyhvitt, svart og jordpigment, mest sannsynlig brun umbra. Grunnblandingen var lagt på i et ett lag. Det grunderte lerretet hadde en varm, glatt utførelse som man kan se flere steder hvor der er felt uten eller med lite påført maling. Det synes åpenbart at Vermeer preparerte sine lerreter på konvensjonelt vis.

Ferdigproduksjon

Det er nå alminnelig antatt at mange, om ikke de fleste av malerne på 1600-tallet ikke preparerte lerretene sine selv, men kjøpte dem ferdig av spesialister. I moderne tid er praksisen med selv å preparere sine lerreter mer eller mindre gått ut av bruk, da vår tids kunstnere har svært lett tilgang på ferdigpreparete lerreter.

Eksterne lenker

Vermeer. Eng