Impasto

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Impasto er en betegnelse på overflatekarakteren i et maleri, skapt i spesielt tykke penselstrøk, uten bruk av palettkniv.

Impasto [italiensk deigaktig], beskriver en maleteknikk (også kalt pastos, adj.) der malingen påføres ufortynnet og smøres tykt på lerretet. Spor etter påføringsredskap som pensel, palettkniv etc. blir stående igjen i bildet som relieff i den herdede malingen. Akvarell og tempera er for tyntflytende egner seg derfor ikke til impasto.

Historie

Da oljemaling kom i bruk ut på 1300-tallet bruk fikk malerne mer tid til å bearbeide bildene. Men impastoteknikken kom ikke i alminnelig bruk før i barokken.
Tizian og Rembrandt er eksempel på malere som utnyttet denne teknikken. Særlig Rembrandt oppnådde virkningsfulle effekter og fikk frem lys og skygge, fargedybde og immatrielle uttrykk i sine malerier.

Også impresjonistene benyttet impasto for å få frem lysstyrke og friskhet i fargen.

I dag brukes også arkrylmaling pastost. Man kan også blande forskjellige pulversubstanser i malingen for å få frem spesielle, stofflige virkninger f. eks. (Olav Strømme). Man kan også legge pastos i flere lag og ripe seg gjennom halvtørre lag og ned på de tørre for hente frem de undeliggende farger (Jens Johannesen).

I Norge finnes mange eksempler på impastomaleri, med Jakob Weidemann som det mest representative eksemplet i modernistisk, norsk maleri.

Eksterne lenker