Karolingisk arkitektur

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Karolingisk arkitektur var en periode i nordeuropeiske arkitektur som ble fremmet av Karl den store.

Perioden strakte seg fra slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet og fram til styret til Otto den store i 936. Den var et bevisst forsøk på skape en romersk renessanse, og etterlignet romersk, tidlig kristen og bysantinsk arkitektur, men med egne nyvinninger og stiltrekk.

Bakgrunn

Palasskapellet i kirken i Aachen.

Gjennom en allianse med paven hadde Pippin den lille styrtet den siste merovingiske kongen Childerik III. Pippins sønn Karl den store overtok tronen og fortsatte alliansen mellom kirkestaten og det franske riket. Dette ble starten på et forsøk på å gjenopprette det falne romerske riket. Dette som kan kalles en første renessanse, den karolingiske renessansen. Det ble satset mye på de frie kunstene, men også arkitekturen ble gitt en plass i utviklingen. I Aachen som da var en del av det franske riket ble keiserpalasset bygget opp. Av dette er palasskapellet bevart som midten av den gotiske katedralen. Kapellet som er åttekantet og har en kuppel har trekke fra tidligkristne bygninger som San Vitale i Ravenna i søylene og San Lorenzo i Milano i det øvrige.

Innen kirkearkitekturen i karolingernes Frankrike var det oftest de tidligkristne sentralkirkene som var forbilde. I vest fikk Karls anbefalinger om hvordan alle kloster skulle bygges stor innflytelse på byggekunstense utvikling. Karl likte munken Benedikt av Nursia (480-543) sine ideer for klosterbygninger. Benediktinerklostrene kom til å bli dominerende i flere hundre år og ble en ny monumentalarkitektur. Benedikt mente at munkene skulle være i klosteret livet ut, og dette skapte de største forandringene. Han mente at klostrene skulle drive skoler, verksteder og jordbruk, men klostrene skulle ikke ha flere en 150 medlemmer. De skulle være sparsomme, men ikke fattige. Disse kravene tvang frem nye bygningsløsninger, og den første gangene de nye klosterformeme ble diskutert var ved synoden i Aachen i 816. Ved samme tidspunkt la abbed Haito frem sin idealplan for klosteret i Sankt Gallen. Planen viser et anlegg utformet etter et strikt ruteskjema. Klosterbygningene lå sør for kirken som utgjorde en arkadeformet gård med en brønn i midten som ble nådt av to korslagte ganger.

Utforming

I kirkebyggingen tok en opp igjen den basikale grunnplanen, men innførte også transept inspirert av den gamle Peterskirken i Roma. Den oldkristne basilika ble erstattet av korskirken da langskipet ble forsynt med korsarmer og sentraltårn, og senere med tårn i vestenden, vestverk. Forbilder var enten San Vitale i Ravenna med oktogonal grunnplan eller en grunnplan som et gresk kors. I tillegg til tårn kom tilføyelser som søylehaller og krypt til å oppbevare relikvier. Kuppelkirken er også vanlig innen perioden. Interiørene ble dekorert med veggmalerier og mosaikker.

Bygninger

Sentralkirken i hoffkapellet i Achen innviet i år 800 har forbilde keiser Justinians kirke San Vitale i Ravenna med oktogonal grunnplan. Theodulfs oratorium ved Germigny-des-Prés nær Orléans er fra 806.

I portbygningen til klostret i Lorsch fra ca. 800 er det nedre stokkverket utformet som en romersk triumfbue. De karolingiske kirkene er ofte utstyrt med et vestverk og mange tårn. Disse trekkene preger klosterkirken i Centula i Saint-Riquier fra 790-årene som senere er revet, Sankt Bonifacius i Fulda 802-19 og Sankt Vitus i Corvey/Corbie 873-85, og dette føres videre i den romanske perioden.

Litteratur

  • Conant, Kenneth John; Carolingian and Romanesque architecture 800-1200 reprint London 1990, ISBN 0-14-056113-7