Klosterkirke

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Klosterkirke er en kirkebygning, som inngår i et klosteranlegg. En klosterkirke er derfor som regel bygget sammen med noen tilstøtende fløyer, slik at den utgjør den nordlige lengde i et firesidet anlegg, med en klostergård i midten.

Klosterkirker er, som vanlige kirker, orientert øst-vest, slik at koret befinner seg i øst. Utformingen av selve kirken er for øvrig avhengig av hvilken orden som har bygget den. Kirker bygget av cistercienserne, fransiskanere og dominikanere har en mer asketisk utforming og er ofte langkirker med enkle romformer som står i kontrast til katedralene med en oppdelt bygningskropp med langskip, tverrskip og kapeller. Kirkenes arkitektoniske virkemidler er en klar romform, store kuber og hele veggflater.

Kirketypene er internasjonale og har vært brukt i alle land der disse ordnene har vært. I Norge fikk klosterkirkene betydning som et nytt kirkeideal og var forbilde for langkirken som ble reist fra midten av 1200-tallet.

De fleste klostre ble oppløst ved reformasjonen eller i årtiene etter. En del klosterkirker ble overtatt av protestantiske menigheter, selv om resten av klostret ble revet. Bergen domkirke var opprinnelig fransiskanernes kirke.