Kunstinstitusjon

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Kunstinstitusjonen er et sosialt og kulturelt system av mennesker og institusjoner med ulike verdier som stadig skifter posisjonr, standpunkter og handlingsformer i et uoversikelig, men likevel strukturert samspill av konflikt og samarbeid.

Kunstsektoren består av:

  • Kunstnere - som fremstiller verkene
  • Kunstverkene - som velges ut av såkalte redaksjoner som utøver en kritisk funksjon i
  • Galleriene - som skaper og markedsfører det medium kunstverkene offentliggjøres i
  • Utstillinger - som besøkes av
  • Publikum og kritikere - som er målgruppe for
  • Formidling og Markedsføring - og som lære om kunsten og dens historie på
  • Kunstmuseer - som bevarer kunsten for ettertiden. Hele denne sektoren ovevåkes, subsidieres eller drives av det
  • Kulturpolitiske Apparat som også blant annet finansierer
  • Opplæring av - nye kunstnere, gallerilederne, kritikere, kunsthistorikere , formidlere, formingslærere og publikum med nye ideer om kunst som går inn i debatten.

Institusjonsteori

Et utgangspunkt for en vurdering av kunst kan være George Dickies institusjonsteori

Teorien består av fire punkter:

  • 1) En kunstner er en person som med forståelse deltar i skapelsen av et kunstverk
  • 2) Et kunstverk er en artefakt av det slaget som er laget med henblikk på å bli fremvist for et kunstverdenpublikum
  • 3) Et publikum er en gruppe mennesker hvor medlemmene er parat til i en viss grad å forstå en gjenstand som fremvises for dem
  • 4) Et kunstverdensystem er rammen omkring en kunstners fremvisning av et kunstverk for et kunstverdenpublikum

Filosofene George Dickie og Arthur Danto fikk i 1960- og 70-årene sine navn knyttet til den endelige formuleringen av den institusjonelle kunstteorien . Mens Dickie’s variant bygger på hvem som presenterer noe som kunst, bygger Danto sin på at dette noe må bedømmes i en atmosfære av (kunst)teoretisk refleksjon i et (kunst)historisk perspektiv. Danto mente at kunsten tok slutt da man ikke lenger kunne se forskjell på kunst og ikke-kunst bare ved peke på eksempler.

Den institusjonelle kunstteorien bygger på den slutning at kunstnerne ikke lenger kunne utvide kunstbegrepet gjennom å overskride med sine nye verk de definisjoner på kunst som filosofene stadig kom med i etterkant. Da døde kunsten, og filosofien og kunstsosiologien kunne overta.

Formidling

  • Kunstnerstyrt
  • Offentlig styrt
  • Privat styrt
  • Publikum styrt

Kunstnerpolitikk

  • Samfunnet erkjenner behovet for en fri og mangfoldig kunstproduksjon
  • Staten har et ansvar for å tilby kunstnere alminnelige trygge arbeidsforhold og levekår og muligheter for fordypning og utvikling.
  • Når samfunnet bruker kunstneriske verk og presentasjoner i ulike sammenhenger, har opphavsmennene ry rettmessig krav på vederlag
  • Markedet alene vil ikke kunne gi alle kunstnere tilstrekkelig arbeids- og inntektsmuligheter, og det offentlige må defor gjennom ulike tiltak bidra til en viss utjevning basert på akrivitets og kvalitetskriterier.

Litteratur

  • Dickie, George; Kunst og værdi, gensyn med institusjonsteorien, Dansk utgave Frederiksberg 2003 ISBN 87-91220-03-3
  • Solhjel, Dag; Kunst-Norge, En sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen, Oslo 1995, ISBN 82-00-03919-6

Eksterne lenker

Hentet fra «http://www.kunsthistorie.com/w/index.php?title=Kunstinstitusjon&oldid=86174»