Lafteverk
Foto: Frode Inge Helland
Lafteverk eller laft er en type bærekonstruksjon som fra vikingtiden og fram til midten av 1800-tallet var den dominerende måten å bygge trehus på i Norge. Lafteverket består av tømmerstokker som legges horisontalt og stables oppå hverandre. Stokkene krysslegges så de ligger i samme nivå i to parallelle vegger, mens stokkene i de to mellomliggende veggene ligger en halv stokkhøyde høyere.
Innhold
Lafteteknikken
I hjørnene (laftene, knutene eller novene) blir stokkene skåret sammen med underhogg og overhogg som låser dem til hverandre. Ett lag stokker huset rundt kalles et omfar eller et kvarv. Det første omfaret (grima eller syllkvarvet) består av syllene eller svillene. I en god laftevegg skal alle syllene ha samme høyde, og derfor må grunnmurkronen ligge en halv stokkhøyde høyere under de to parallelle syllene som legges ut først. Å bruke halv stokkhøyde på disse syllene regnes som mindreverdig. Om grunnmuren er jevnhøy hele veien rundt, er det bedre å gi de to kryssende stokkene overhøyde.
Tetting mellom stokkene
Stokker i samme vegg blir sammenføyd ved å hogge et v-formet spor (medfar eller mosefar) i underkanten av overliggende stokk. Presis tilpasning til den runde overkanten av underliggende stokk gjøres ved meddragning, som innebærer at et kloformet redskap (meddraget) risser konturen av understokken inn i overstokken. Til tetting mot trekk blir det under opplaftingen lagt husmose mellom stokkene, slik at mosen fyller både medfaret og laftehoggene. I nyere tid er det også brukt dyttestry, laftevatt eller strimler av mineralull til å tette medfaret. Stokkene legges «andføttes» i samme vegg, toppende over rotende, slik at ulike stokkhøyder ble utjevnet. For å hindre at stokkene forskyver seg sideveis i veggen, blir de forbundet med kraftige trenagler (dymlinger) i minst 3 meters avstand.
I løer og andre uthus som skal være luftige, laftes veggene av rundtømmer uten medfar. Utenfor Norden forekommer lafting hvor stokkene ikke meddras, men hvor tettingen mellom dem gjøres med leirklining eller dytting.
Tømmer og stokktverrsnitt
Til lafting i Norden ble nesten utelukkende brukt furu eller gran, som har lange og rettvokste stammer. Grana var løsest i veden og ble brukt der varighet ikke var hovedkravet. Best var vinterhogd malmfuru, som var vokst langsomt under karrige vekstvilkår. Den var tett i veden, og ved å kviste den på rot vinteren før den skulle hogges, sikret man seg at harpiksinnholdet ble ekstra høyt. I tillegg fikk man ei tyri rot som det kunne brennes tjære av. Men tjære ble mest brukt til å impregnere båter, i nyere tid sjelden på laftehus. På noen hus ble det smurt tjære på laftene, som var mest utsatt for råte.
Vegger kan laftes opp av rundtømmer eller av tømmer som er kløvet, telgjet eller saget til et annet tverrsnitt. Vanlig i middelalderen var både rundtømmer og ovaltelgjet tømmer. Men syllene ble gjerne hogd av ekstra høye stokker og telgjet til et trapesformet tverrsnitt. I nyere tid var det vanlig å flattelgje de synlige sidene av stokken, slik at tverrsnittet ble en tilnærmet åttekant. På Vestlandet var det vanlig å lafte med tynnere planker, og plankelaft med sagskårne planker ble også mye brukt ellers i landet fra ca. 1850. Moderne laftetømmer leveres gjerne saget på to parallelle sider til samme dimensjon, fire til åtte tommer er vanlig. Med moderne sagbruksteknikk kom maskinlaft av pløyd tømmer med ens tverrsnitt i hele lengden, ferdig tildannet med not i underkant og fjær i overkant. Det brukes mest i ferdighus.
Laftet
Der finnes to former for laft, knubbelaft (med nòv) eller den senere sinklaft som var uten nòver og ga hushjørner som var slette med veggens ytterside. Denne laftetypen kom først i bruk etter at sagbrukene kom i gang. Sinklaftede bygninger er lettere å beskytte med utvendig bordkledning.
Sinklaftet kan ikke måle seg med det gamle knubbelaftet da stokkene må ha et firkantet tverrsnitt og det ville være upraktisk og helt uøkonomisk å hogge til. Sinklaftet var kjent, men lite brukt i distriktene.
Knubbelaft
Halsen, eller selve nedhogget kaltes etter skikk laftet. Den utstikkende stokkenden utenfor laftet kalles laftehode eller nòv. Det kan enten beholde samme form som stokkens tverrsnitt, eller tilhogges til andre former – rektangel, sekskant, oval eller avsmalnende.
Laftehogget kan utføres på mange forskjellige måter, fra en enkle v-formede hogg til kompliserte sammenføyninger som sikrer både stabilitet og trekkfrihet. Vanlig i middelalderen var det å la underhogget gå helt inn til midten av stokken, slik at halsen ble liggende i øvre halvdel. (Findalslaft, av norrønt fyrnðar = fortids-). I nyere tid ble det vanlig å hogge slik at halsen kom midt i stokkens høyde. Det ble oftest gjort slik at en knast (fjær) i underhogget ble nøyaktig tilpasset et tilsvarende nedhogg (not) i overhogget på stokken under. (Barkenov eller kverkenov). Formen er kjent fra middelalderen (Raulandslaft).
Revskorohogst
Denne laftetypen er den eldste og mest primitive formen. Hogget var meget enkelt, V-formet og gikk 1/3 inn i stokkens overside. Neste stokken fikk opplaftet omvendte uthoging (opphogget) på stokkens underside og lagt oppå slik at hjørnene ble låst sammen. Stokkene var runde, likeledes novet som bare stakk såvidt ut fra hjørnet. Sett ovenfra har hogget form som en sal og har derfor gitt opphavet til betegnelsen salhogst. Nòvene var runde og hører nærmest til typen katthuggunòv.
Katthuggunòv
Denne formen representerer en videreutvikling av revskorohogsten. Både opplaft og nedlaft fikk etterhvert en fastere og nøyaktigere utforming som ga bedre tilpasning og tettere hjørner.
Tømmermennene hentet håndveksbetegnelsene på de forskjellige laftetypene fra dyr og legemsdeler som katthugu (kattehode), hesthugu (hestehode), revskoro, barkjehogst (barkje, strupehode).
Det forekom noe variasjone i utformingen av laftet, særlig i opplaftet. PÅ en byggeplass kunne det være flere tommermenn som hadde ansvaret for hvert sitt hjørne og dette gjenspeiler seg i variasjoner i utførelsen på ett og samme, helst større bygg.
Hesthugunòv.
Tegning: Arkitekt Jürgensen
Tjuvfrinòv, også kalt stabbursnòv.
Tegning: Arkitekt Jürgensen
Fåbergnòv.
Tegning: Arkitekt Jürgensen
Bergensnòv.
Tegning: Arkitekt Jürgensen
Sinklaft
Denne laftemetoden kom først i bruk etter at sagbrukene kom igang. Tømmeret måtte sages firkantet i f. dimensjonene 5x5 tommer, grovere eller 3x3 tommer. Det ville være praktisk og økonomisk ugjørlig å hogge tømmer til disse dimensjoner. Det byggemateriale som i alminnelig sto til rådighet var rundtømmer og det passet dårlig til slikt laft.
Etter at det ble vanlig å dekke lafteveggene med bordkledning, kom sinklaftet i bruk fra omkring 1800. Der blir stokkene, ofte med tilnærmet rektangulært tverrsnitt, felt sammen med tømmerforbindelser som er utviklet i bindingsverksteknikken, uten utstikkende laftehoder. Sinklaftet gjorde det mulig å lage bordkledde hus med presise, rettvinklede hjørner.
Sinklaft var den alminnelige lafteteknikk i byene i den senere tid frem til reisverket etter hvert ble en mye brukt byggemetode fra 1850 til 1950. Sinklaftede bygninger ble kledd utvendig med trepanel og hjørnene beskyttet med hjørnekasser av vertikale bord. Sinklaft var mer utsatt for trekk og fuktskader enn det tradisjonelle knubbelaftet fordi dette har skrå flater i sammenføyningene slik at det blir tettere når det krymper og siger. Sinklaftet har vennrette og vertikale flater hvor de vertikale sammenføyningene vil åpne seg under krymping.
Rett sinklaft.
Tegning: Arkitekt Jürgensen
Sinklaft med svalehale.
Tegning: Arkitekt Jürgensen
Sinklaft med skjult forsatsing.
Tegning: Arkitekt Jürgensen
Laftehistorie
De første kjente eksemplene på laftekonstruksjoner i Norge er fra vikingtiden. Det finnes bevarte laftehus fra 1100-årene.
Byggemåten regnes for å være innført til Skandinavia i vikingtiden fra barskogområdene i Øst-Europa, hvor de er påvist at den fantes allerede i forhistorisk tid. I Norge avløste den i løpet av middelalderen de eldre langhusene med stolpebårne tak og ble nesten enerådende til vegger i hus for folk og fe. Kvaliteten ble raskt utviklet til et høyt nivå både teknisk og estetisk.
Flathogging av tømmer opptrer først på begynnelsen av 1600-tallet. Tidligere brukte man rundtømmer av moderate dimensjoner. Etter hvert som man benyttet seg av grover tømmer, ble det hensiktsmessig å flathogge stokkene på¨begge sider. Man fikk da penere og slettere vegger når tømmeret var grovt dimensjonert. Med dette oppnådde man også å fjerne yten og få frem malmen. Malmen var mye holdbarere for vær og vind. Kløvde stokker forekom også. Da fikk man uttnyttet tømmeret bedre når det hade grove dimensjoner.
Fra ca. 1700 ble det vanlig å bordkle tømmerveggene utvendig, først i byene, senere i bynære bygder. Bordkdledning gjorde at kvalitetskravene til selve lafteveggen ble senket og utførelsen forenklet. Bare i fjellbygdene ble tradisjonen med synlige laftevegger holdt i hevd helt inn på 1900-tallet. Arkitektene fattet ny interesse for lafteteknikken på slutten av 1800-tallet, og den ble gjenopptatt som et nesten uunnværlig innslag i hus i dragestil.
Lafting ble fortrengt av reisverk etter midten av 1800-årene og av bindingsverk på 1900-tallet. Byggemåten beholdt likevel et marked innenfor hyttebygging gjennom 1900-tallet. I de siste tiårene er byggemåten blitt mer populær, først og fremst til hytter, men også til helårsboliger. Laftekurs har bidratt til å spre kunnskap om et håndverksfag som var i ferd med å bli glemt.
Flytting av laftehus
En fordel ved laftehus er at veggene er lette å demontere, siden stokkene blir stablet på hverandre uten annet enn tyngdekraften til å binde dem sammen. Dette er bakgrunnen for at flytting av hus var en velkjent del av laftebyggtradisjonen. De kunne flyttes internt på en gård, selges til andre, eller følge med på et flyttelass. I noen bygder på Vestlandet (Osterøy) ble det laftet huskropper som ble lagret i påvente av etterspørselen som ventelig ville oppstå etter de stadig forekommende bybrannene i Bergen. Ved demontering for flytting ble stokkene merket, gjerne med stigende romertall fra syllstokken og opp, og eventuelt med et ekstra tegn for å markere hvilken vegg de tilhørte.
Tradisjonen for å flytte laftehus kan ha vært en viktig forutsetning for at ideen om friluftsmuseer først oppsto i Norden.
Laftehusets karakter av elementbyggeri gjorde også at stokkene kunne demonteres og brukes omigjen i andre sammenhenger. Dette sees tydelig på stokker som er flyttet fra ett hus til et annet, hvor laftehogg, veggmerker eller andre spor etter tidligere bruk står igjen uten noen ellers fornuftig sammenheng med nåværende bruk.
Sinklaftet er vanskeligere å demontere da laftet har lett for å flises opp under nedtakingen og derfor gir utette hjørner i de gjenoppsatte bygningene.
Se også
Litteratur
Anders Sandvig: Vår gamle bondebebyggelse (Ord og sed nr. 133). Lillehammer 1947.
