Lystgård

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Lystgård er det samme som en sommerresidens. Lystgårdene er også kaldt lyststed. Byggingen av lystgårder startet i overklassen på 1600–1700-tallet, som på den tida hadde den faste vinterresidensen sin i byen og lystgårder til sommerbruk like utenfor byen. På lystgårdene ble det gjerne drevet gårdsbruk slik at man var sikret forsyninger vinteren gjennom. Eksempel på lystgårder er Bygdøy kongsgård.

Lystgårdene var bondegårder i byenes omland som ble tatt i bruk til sommeropphold for byenes velstående borgerskap. Disse anleggene ble i Christiania kalt «byløkke» eller «løkke» og i Bergen «lystgård», eller «lyststed» for anlegg uten gårdsdrift. Lystgårdenes storhetstid var på 1700- og 1800-tallet, da mange gårder fikk herskapelig bebyggelse og store hageanlegg laget etter forbilder fra europeiske lystslott.

Bakgrunn

Romerske villaer

Tilbake til antikken, under den romerske republikken og keiserriket, finner man landsteder bygget for samfunnets øvre klasser. I følge Plinius den eldre fantes det to villa-typer: «Villa urbana», som lå i kort avstand fra byen, og «Villa rustica», som var en bondegård driftet av tjenere.

Italiensk renessanse

I Toscana på 1400-tallet ble villa-tradisjonen gjenopptatt. I løpet av renessansen ble også villaene knyttet opp mot formelle hageanlegg, samt omkringliggende jordbrukslandskap. I Venezias omland, Veneto, ble villatradisjonen videreutviklet av arkitekt Andrea Palladio.

Maison de plaisance

I 1737 utga den franske arkitekten Jacques-François Blondel (1705 — 1774) boken De la Distribution des Maisons de Plaisance, et de la Décoration des Edifices en General som inneholdt 155 plansjer med moderne franske sommerboliger, hvor idealet ikke lenger var det monumentale og storslåtte, men behagelige og intime. Plansjeverket fikk stor innflytelse i hele Europa. Det første danske eksemepelet er Frederiksdal (1744-47) utenfor København, oppført etter teginger av arkitekt Nicolai Eigtved.

Lystgårder i Norge

Etter at eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660 ble adelen tvunget til å oppholde seg i den overbefolkede residenshovedstaden store deler av året. For rikfolk ble det derfor populært å skaffe seg landsted utenfor København.

Foruten å være sommerhus for eierfamilien, skulle lystgårdene gjerne forsyne husholdningen i byen med landbruksvarer – kjøtt og melk, og fôr og sommerbeite til hestene. I tillegg gav det ekstra status om man kunne pryde sine bord med blomster og eksotiske frukter fra egen hage.

Lystgårdene i Norge fikk som regel en markant plassering i terrenget, ofte med visuell tilknytning til sjøen. Lystgårdene lå helst i kort avstand fra byen – borgerne som eide gårdene, skulle samtidig passe sitt kjøpmannskap, og da måtte det være god kommunikasjon til forretninger og kontorer. Av den grunn er de fleste lystgårdene i dag bygd ned som følge av vekst i folketall og byenes ekspansjon. Mange hovedbygninger står fortsatt som monumenter over en svunnen tid, selv om jordveien for øvrig er bygget ned.

Etter napoleonskrigene ble det nedgangstider, og mange familier kunne ikke lenge opprettholde to husholdninger. De måtte velge mellom å beholde byboligen, eller bruke lystgården som fast bopæl.

Navnetradisjon

Lystgårgårder som ikke videreførte det tradisjonelle gårdsnavnet fikk navn tilsvarende internasjonale forbilder: Eremitasjen, Belvedere, Fortuna og Bellevue. Lystgårdene fikk også oversatte eller norske navn som Frydenlund, Rosendal, Sorgenfri (Sanssouci), Sommerro, Rolighet, Nøysomhet, Tilfredshet, Harmoni, Familiens Håp, Jegershvile, Gimle, Breidablikk og Fagerheim. Andre lystgårder ble oppkalt etter eierne eller noen man var glad i: Krohnstedet, Brødretomten, Fastings Minde, Sophies minde, Christinegård, Charlottelund, Karensfryd, Elsefryd, Elsesro, Henninglyst, Annalyst, Marienlyst, Katrinelyst, Amalienborg, Wernersholm, Hornemannsdal og Smithestrøm.

Eksempel norske lystgårder

Litteratur

  • Risåsen, Geir Thomas (2010) «Borgerskapets 'Arkadia' – 1700- og 1800-tallets lystgårder». I: Fortidsminneforeningen årbok, Oslo 2010, side 29–39