Manierisme

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Manierismen)
Hopp til: navigasjon, søk
Parmigianinos Madonna med den lange halsen er et av de mest kjente manieristiske bildene

Manierisme er en betegnelse på italiensk kunstretning på 1500-tallet, mellom renessanse og barokk. Den er en opprinnelig nedsettende betegnelse på en retning som oppstår i italiensk malerkunst på slutten av høyrenessansen (1490 - 1535) fra rundt 1520 og til 1590. Ordet kommer av det italienske ordet maniera som betyr manér eller malemåte.

I Vasari's Vite de piu eccelenti pittori, scultori ed architettori brukes ordet om den personlig pregete dyktighet til å gjengi det naturlige, il naturale som kunstnerne oppnådde gjennom studier av anatomi, perspektiv og andre mesteres verk. Høydepunktet var la perfetta maniera, den fullstendige kunnskapen, den maleriske friheten og elegansen i den naturlige avbildningen av motivet.

Retningens kjennetegn

Retningen kjennetegnes ved at den går ut over renessansens krav om klassisk balanse og klarhet. Den hadde forkjærlighet for det individuelle og overraskende, det tilgjorte, den overdrevne eleganse og ikke sjelden det affekterte på grensen av det unaturlige. I motsetning til renessansens naturlige contraposto-stilling, la man vekt på slangeaktige buebevegelser som viser en elastistet som overskrider det naturlige. Man satte den "indre visjon" høyere enn naturen og antikken.

Il Gesù kirken i Roma har manieristiske trekk. Den spisse formen over portalene stoppes av en rund bue som skaper forvirring

De viktigste kjennetegn:

  • Eleganse og slangeaktige buebevegelser i motsetning til den mer naturlige contrapposto-bevegelsen.
  • Figurenes bevegelser viser en elastisitet som overgår det naturlige.
  • Komposisjonen hadde ofte en pyramide- eller flammelignende form.
  • I maleriet ble figurene ofte relatert til bildets ramme, ja nesten presset ut mot den.
  • Rommet i manierismekunst og arkitektur var kontrollert, og blir enten fremstilt grunt eller i lange tunnellignende former.

Arkitektur

I arkitekturen brukes betegnelsen for å beskrive det karakteristiske i italienske renessanse-arkitekters arbeider i perioden 1530 - 1600. Denne typen arkitektur, som for øvrig, sett under ett, er vanlig i den europeiske renessansen, kalles derfor for protobarokk, med barokken som det endelige resultat.

Den fremste representanten for perioden er den italienske arkitekten Andrea Palladio, som med sin lek med klassiske arkitekturelementer løste opp de sterke båndene til den antikke arkitekturen og bidro sterkt til den frie bruk av arkitekturelementene som kjennetegner barokken.

Manieristiske trekk

Både Michelangelo og Rafael bidro i sin kunst med trekk som peker hen mot manierismen, Michelangelo med sine dristige figuroppstillinger og dreininger, og altfor små hoder i forhold til kroppens størrelse. Rafaels freske Galatea fra 1513 viser manieristiske trekk. Men det var Rafaels elever som forklarte manierismen. Av de venetianske malerne har Tintoretto klare manieristiske trekk. Typiske representanter for manieristene er Parmiginianino (1503 - 1540) Hans Madonna med den lange hals regnes som et av manierismens fremste verker, og Jacopo Pontormo.
Manierismen ble regnet som en elegant og aristokratisk hoffstil.

Antwerpen-manierisme

Pseudo Bles: Johannes Døperen halshugges. Eksempel på antwerpen-manierisme. Ca. 1520. Olje på tre.

Et begrep som ble tatt i bruk av den tyske kunsthistoriker Max Jacob Friedländer fra 1903 da han begynte forarbeidene til sitt verk om det eldre nederlandske maleriet.

Antwerpen-manierismen forener gotiske og manieristiske tendenser, hovedsakelig med religiøst innhold, av malere i St.-Lukas-Gildet i og nær Antwerpen, som var virksomme fra begynnelsen 1500-tallet. De fleste av disse malerne er anonyme mestere og lar seg i dag ikke identifisere. Karakteristiske for retningen er verk som er tilskrevet Jan de Beer, Mesteren av 1518 (antagelig Jan Mertens eller Jan van Dornicke - noen hevder at de tre kan dreie seg om en og samme person) og noen tidlige verk av Jan Gossaert og Adriaen Isenbrandt.

Særlig populære motiver var Jesu tilbedelse og Jesu fødsel.

Den har ingen direkte sammenheng med renessansen, men betegnelsen antyder en reaksjon på tidligere flamske maleres "klassiske" stil og kombinerer trekk fra tidlig nederlandsk maleri med nordlig renessanse og tar opp i seg både flamske og italienske tradisjon i ett og samme arbeid.

Begrepet antwerpen-manierisme brukes også i arkitektonisk betydning om en arkitekturstil med løselig manieristiske trekk som oppsto i Antwerpen rundt 1540-årene. Den fikk inflytelse i Nord-Europa, eksempelvis i Elizabethiansk arkitektur.

Galatea. Freske av Rafael 1512-1514.

Representanter for manierismen

Litteratur

  • H. W. Janson og Dora Jane Janson: Verdens kunsthistorie, bind 2, Cappelens forlag A/S 1978. ISBN 82-02-03834-0
  • Gregor Paulsson: Konstens världshistoria, renessansen, Natur og Kultur forlag, 1990. ISBN 91-27-02419-9
  • Sir Bannister Fletcher: A History of Archtecture, eighteenth edition, The Athlone Press, University of London, 1975. ISBN 0-485-55001-6
  • Edward Lucie-Schmidt: Kunst. Gyldendals oppslagsbøger. Gyldendal, København 1987. ISBN 87-00-006440-0
  • Max Jacob Friedländer: Die Antwerpener Manieristen von 1520, Jahrbuch der königlich preußischen Kunstsammlungen 36 (1915), S. 65-91.

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Manierisme.