Murverk

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Murverk i krum vegg. Løperskift 1/2 steins forskyvning.
Eksempel på munkeforband, fiskebeinsforband, murt spissbue, recesser, recesse med sagtannsforband, ommurt vindusåpning og kombinasjon av tegl og naturstein (Opus Incertum). Murverk i kampanilen i Borgå domkirke, Borgå, Finland. Før 1420.
Foto: Frode Inge Helland
Dekortegl i murverk.
Foto: Frode Inge Helland
Eksempel på overmurt døråpning med overligger (den horisontale steinhellen) og kombinasjon av teglbue og naturstein (Opus Incertum). Den murte bue avlaster hellen og murdelen som overdekker åpningen. Murverk i kasemattene i yttermuren, Akershus festning, Oslo.
Foto: Frode Inge Helland
Romersk murverk. Rest av murverk med bue. Kilstenene i buen er kilformet tilpasset buestørrelsen. Buen som overdekker åpningen i veggen bak er så utflatet at den nærmer seg å være en horisontalbue. Pantheon, Roma.
Foto: Frode Inge Helland

Med murverk menes normalt en bygningskonstruksjon som er bygget opp av individuelle murstein lagt i mørtel, eller uten mørtel som tørrmur. Murstein kan være naturlig forekommende eller tilhogd naturstein, kunstig fremstilt tegl av brent eller soltørket leire, eller støpte blokker av betong, slagg, glass og andre materialer. Murverk har også vært laget med kubber eller plankebiter av trevirke.

Historie

Tegl har siden oldtiden vært et av de vanligste materialene til muring. Tegl er kunstig stein i standardformate, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. Romerne oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver. Teglmuren ble pusset med mørtel eller forblendet med bearbeidet stein eller keramiske fliser.

I middelalderen ble brent tegl tatt i bruk i store deler av Europa, både til bruksbygninger og til monumentalbygg. I Norge kom tegl i bruk omkring 1300, mest til kongelige anlegg som kirker og borger. I flere hundre år ble det ikke produsert tegl i Norge, men fra midten av 1700-årene kom flere teglverk i drift. Innføring av murtvang i byene på 1800-tallet satte fart i norsk teglproduksjon.

Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere. I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det norske standardformatet på tegl dette systemet. Lengden varierte rundt 23 cm, bredden rundt 11 cm, og høyden rundt 4,5 cm. Til oppmuringen av Slottet fra 1833 til 1836 ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, ca. 6,5 cm. Dette ble etterhvert standardformatet for tegl her i landet.

Byggemateriale for mur

Mørtel kan bestå av leire, eventuelt blandet med sand eller fibermaterialer av forskjellig slag. Leire har liten evne til å binde steinene sammen, men sikrer stabilt anlegg og tette fuger mellom dem. Gjennom historisk tid har mørtel av kalk og sand vært det vanligste, av og til med tilsetning av andre bestanddeler for å oppnå spesielle egenskaper. Kalkmørtel har relativt god sammenbindende evne og er samtidig forholdsvis elastisk, men herder langsomt. Tidlig på 1800-tallet kom sement (Portland-sement) i bruk som bindemiddel i mørtel. Sement herder raskt og gir fastere mørtel med kraftigere vedheft, men er uelastisk og tåler ikke bevegelser i murverket. Sement ble tidligere mye brukt som tilsetning til kalkmørtel for å kombinere de beste egenskapene ved begge bindemidler. I etterkrigstiden har ren sementmørtel vært dominerende, men ofte med forskjellige tilsetninger. Til muring av peiser ble tidligere brukt en mørtel av vannglass (natriumsilikat, SiO2*Na2O) og sand.

Tørrmur er murverk uten mørtel, med stein som er «løst» stablet på og inntil hverandre, hvor bare friksjon og tyngdekraft holder muren sammen.

Stein til muring kan være ubearbeidet naturstein, eller stein som er bearbeidet ved kløyving, hogging eller saging. Stein med naturlig «kløyv» blir ofte foretrukket, fordi den gir parallelle flater som letter murerarbeidet. Skifer er derfor mye brukt. Mange bergarter kan brukes i murverk, noen av de tradisjonelt mest brukte er marmor eller annen kalkstein, travertin og granitt.

Byggeteknikk for mur

Utmurt bindingsverk med fiskebeinsforband i middelalderbydelen i Cantebury, England. Fiskebensforbandet er mer elastisk enn andre forband og derfor bedre i stand til å ta opp og fordele setninger og bevegelser i konstruksjonen.
Foto: Bill Bradley
Utmurt bindingsverk, Mellomverftet, Kristiansund, Møre og Romsdal.
Foto: Frode Inge Helland
Teglsteinens ulike betegnelser.
Tegning: Teknologisk forlag

Murteknikk har to hovedbegreper:

  • Skift er det vanligvis horsisontale skiktet av stein som det neste legges på.
  • Forband betegner det mønsteret eller den måten steinen legges på i skiftet. Forbandet har betydning for murverkets styrke og utseende.

Steinen får navn etter orienteringen i murverket:

  • Løper når steinen er orientert i murverkets lengderetning (kfr. figur).
  • Binder når steinen er orientert på tvers av murverkets lengderetning (kfr. figur).

Steinen har ulike betegnelser for de enkelte sidene:

  • Flasken er steinens største flate - som vanligvis ligger horisontalt.
  • Løperen (el. løperflaten) er steinens langside når steinen ligger på flasken.
  • Koppen er steinens kortside enten den ligger på flasken eller løperen.

Fugene har navn etter orientering:

  • Liggefuge (langfuge), horisontal fuge mellom skiftene.
  • Ståfuge (stussfuge), vertikal fuge mellom steinene i et skift.

Norsk standard teglsteinsmål

Tegldimensjonene er basert på at det mellom hver stein skal være en mørtelfuge på 1cm. Modulmålet (midte fuge til midte fuge) er 24 cm x 12 cm. Tegl + fuge kalles mursteg

Teglsteinens netto mål blir da (lengde x bredde x høyde):

  • 1/1 stein: 23 cm x 11 cm x 6,5 cm
  • 1/2 stein: 11 cm x 11 cm x 6,5 cm
  • 1/4 stein: 5 cm x 11 cm x 6,5 cm (petring)

Stein fra verk kan ha noe mindre mål enn dette for å kompensere for avvik som kan oppstå under brenning.

Andre teglsteinsorter

  • Golvtegl, format 228x35x108 mm. (lxbxh)
  • Marktegl, format 228x50x108 mm.
  • Mesterpetring, format 228x55x62 mm.
  • Teglflis, format 228x25x62 mm.
  • Flasktegl, format 228x55x108 mm.
  • Modultegl, format 228x88x88 mm.

Petring

En sten, som hogget, slik at bare en kvartdel av den er igjen, kalles en petring. En sten som er hogget, slik at den er halvert på langs, kalles mesterpetring

Skift

Løperforband med 1/2 og 1/4 steins forskyvning mellom skiftene.
Tegning: Teknologisk forlag
10 skifts munkeforband.
Tegning: Teknologisk forlag
Flamsk forband.
Tegning: Bill Bradley
Kryssforband. Fugemønsteret danner kryss i murflaten. Ny kyrka, Arvika.
Foto: Håkan Svensson
Eksempler på avlastingsbuer. Horisontalbue til venstre.
  • Anlegg. Det første skiftet.
  • Løperskift. Alle steinene ligger på flasken i murvrverks lengderetning med løpersiden ut.
  • Koppskift. Alle steinene ligger på flasken tvers av murverkets lengderetning med koppsiden ut
  • Rullskift. Alle steinene (i helsteins mur) ligger på løpersiden tvers av murretningen med koppsiden ut.
  • Stenderskift. Alle steinene står på koppsiden med løpersiden (vertikal) ut.
  • Fiskebensskift. Alle steinene står på vertikalt på skrå på kanten mellom koppsiden og flasken. Neste skift utføres med steinene hellende i motsatt rening. Et fiskebeinsskift er elastisk og kan ta opp i seg setninger i grunnen og fordel belastningen i murverket over en større lengde ogt derved unngå store sprekker i det øvrige murverket. Også benyttet i fundamentering i middelalderen.

Forband

Hver skiftegang (hvert lag) av stein legges forskjøvet, slik at det ikke blir sammenhengende vertikale fuger - en overliggende stein vil da forbinde to underliggende steiner. All muring, også av urelgelmessig naturstein, må skje i forband for å bli tilstrekkelig solid.

Systematiske typer av forband er særlig aktuelle når det mures med stein i standard format, som f.eks. med tegl. I teglmur blir alle skifteganger jevnhøye og vannrette. Forbandet kan også brukes til å forbinde to murvanger i f. eks helsteins mur (som har tykkelse lik mursteinens lengde). Da vil koppsidene bli synlige i overflaten. Forbandet vil danne et karakteristisk mønster alt etter rytmen i skiftet mellom løperside og koppside (over- og underside kaller flasken).

Ved å variere fugeforskyvningen mellom murskiftene dannes forskjellige mønstre i murflaten.

Det enkleste murforband er halvsteins løperforband (på halvsteins mur med tykkeles lik steinens bredde når den ligger på flasken), hvor alle stein legges med løpersiden frem og midt over en vertikalfuge i skiftet under .

Utseendet avhenger av forbandet i kombinasjon med murtykkelsen. Minste tykkelse er halvsteins mur, hvor all stein ligger med løpersiden (langsiden) ut. Til bærende murverk brukes helst tykkere murverk av helstein (1/1-steins) eller mer. Det vil si at noen steiner også må ligge som bindere med kortsiden ut og langsiden på tvers av murretningen. Mange forskjellige typer av forband med spesielle navn har vært brukt gjennom tidene. I eldre norsk murverk av tegl ble nesten utelukkende brukt kryssforband, hvor annethvert skift består bare av stein med langsiden ut (løpere) og annethvert med kortsiden ut (kopper). Mønsteret i murflaten var det samme, uansett murtykkelsen.

  • Løperforband. Alle stein i hvert skift har løpersiden ut. 1/2 og/eller 1/4 steins forskyvninger.
  • Koppforband. Alle stein i hvert skift har koppsiden ut. 1/4 steins forskyning. Brukes utelukkende ved muring av skillevegger.
  • Flamsk forband, også kjent som nederlandsk forband har vært betraktet som et av de mest dekorative forband. Det ble derfor i stor utstrekning benyttet til boliger inntil det kom krav om hulrom mellom vangene. Det legges ved å veksle mellom binder og løper i hvert skift. Det neste skiftet legges slik at binderen ligger midt over løperen i skiftet under. Dert er nokså krevende å legge flamsk forband siden ståfugene må ligge på linje vertikalt.
  • Amerikansk forband. Det består av fire løperskift med 1/2 steins forskyvning og ett koppskift. Ofte brukes en tillemping med 5-6 løperskift mellom hvert koppskift. Jo lenger avstand mellom koppskiftene i helsteins mur, dess mer ujevn fordeling av styrken på forbindelsen mellom vangene, men muligens hurtigere å mure.
  • Engelsk forband består av 3 løperskift med 1/4 steins forskyvning og ett koppskift.
  • Blokkforband avvekslende kopp- og løperskift med kopp over kopp og løper over løper i annet hvert skift.
  • Kryssforband et et blokkforband der løperen i annet hvert skift er forskjøvet 1/2 stein. Løperskiftet er forskjøvet en halvstein med et såkalt halvkryss. Detta gjør at det ser ut som fugemønsteret danner kryss. Kryssforband er brukt i Vesteuropa siden middelalderen, i Skandinavia først på 1600-tallet. Kryssforband brukes oftest i bærende vegger.
  • Vendisk (gotisk, polsk.) To-skifts forband som består av en løper pluss en kopp regelmessig forskjøvet i forhold til hverandre.
  • Munkeforband, også kalt klosterforband, var vanlig i større murbygninger fra middelalderen; én kopp (kortside) mellom to løpere (langsider) i alle murskift. Annenhvert murskift forskjøvet en kvart stein i forhold til det underliggende to-skift munkeforband. En ytterligere foskyvning kalles fire skifts munkeforband. Dette kan utvides til så mange skift murhøyden tillater. Rekkene av koppsteinene vil danne skrå siksakmønstre i flaten.
  • Sagtannsforband. Skift med horisontalt skråttstilte stein med hjørnene ut.

Murtyper

  • Bue. Tar opp og fører den vertikale lasten til siden over en åpning i murverket.
  • Avlastingsbue. En bue som skal føre den vertikale lasten over en åpning til sidene for å en avlaste (en ellers for svak) overdekning (eksempelvis i form av bjelke, helle ell.) over en åpning
  • Horisontalbue. Tar og opp fører den vertikale lasten til siden over en åpning i murverket.
  • Søyle, pilar. Tar opp punktlaster og fører dem ned til fundamentet.
  • Støttemur. Stabiliserer vertikalt murverk mot påkjenninger fra horisontale (side-)krefter.
  • Grunnmur. Tar opp og fordeler til grunnen lasten fra murverket over.
  • Bymur. Ringmur rundt by for å kunne kontrollere og stenge for trafikk inn og ut av byen og til forsvar mot angrep utenfra.
  • Forsvarsverk. Bastioner, festningesmurer, forsvarsanlegg.

Murverkstyper

  • Halvsteinsmur bygget opp av flere skift i en enkelt rekke murstein (tegl) lagt i murverkets lengderetning.
  • Helsteinsmur bygget opp flere skift av stein (tegl) lagt både på langs og på tvers av murverkets lengderetning til en tykkelse av en hel steins lengde.
  • Avfaset rustika. Murverk av stein som er avfaset i hjørnene slik at der oppstår en v-formet profil i fugene.
  • Isodomisk murverk. Murverk med rektangulære steinblokker med samme høyde i hvert skift.
  • Kvadermur. Murverk av firkantede, nøyaktig tilhogne stein i regelmessige skift og med glatt overflate.
  • Kyklopisk mur. Murverk av store, grovt tilhogne stein.
  • Opus Alexandrium. (Latin: Aleksandrisk arbeid) Steingolv lagt i mønster av marmorstykker i forskjellige farger.
  • Opus Incertum. (Latin: usikkert arbeid) Murverk av stein i tilfeldige former og størrelser.
  • Opus Quadratum. (Latin: firkantet arbeid) Murverk av firkantede regelmessig tilhogde stein.
  • Opus Vermiculatum. (Latin: ormeaktig arbeid) Stein utsmykket med tilfeldig uthogde riller som kan minne om slanger.
  • Rustika Murverk med innslag av større og grovere tilhugde stein enn i murverket ellers. Brukes til å fremheve bygningsdeler og elementer som hjørner, port- og vindusomramninger.
  • Kistemur. Mur av mindre utilhugd stein av ujevn størrelse lagt i mørtel, med ytterflater av større, bedre murte og tilpassete stein.
  • Tørrmur. Mur oppført uten mørtel.

Murverkselementer

Dekorativ bruk av teglstein i murverk av sandstein i bysantinsk kirke, Kristus pantokrator-kirken i Nesebâr, Bulgaria.
Foto: Frode Inge Helland
  • Båndgesims. Et dekorativt, horisontalt skift som stikker litt ut i fasaden.
  • Recesse. Tilbaketrukket del av ett eller flere skift som utgjør en fordypning i murlivet.
  • Grat. Skarp kant som dannes av to murflater som løper sammen.
  • Hjørnestein. Stein som danner utvendig hjørne mellom to murverksflater, særlig når en slik stein fremhever hjørnet.
  • Kvader. Rektangulært tilhogget naturstein i murverk.
  • Murfot. Se sokkel.
  • Skift. Sammenhengende lag av stein i murverk, oftest horisontalt.
  • Sokkel. Ett eller flere skift, gjerne avtrappet i foten på en mur. Ofte for å markere overgangen til grunnen eller øke murens grunnflate for å øke bæreevnen.
  • Vederlagsstein. En steinblokk anbragt på toppen av en murdel for å fordele vekten fra en bjelke, drager eller bue.

Kjente murer

Litteratur

  • Sivilarkitekt Alf Bastiansen, redaktør: Byggteknikk I-II, bind II, Teknologisk forlag. Oslo 1965.
  • Edward Lucie-Schmidt: Kunst. Gyldendals oppslagsbøger. Gyldendal, København 1987. ISBN 87-00-006440-0