Nonneseter kloster i Bergen
Nonneseter Kloster i Bergen, Claustrum monialium Mariæ ordinis sancti Bernhardi var et kloster i Bergen i middelalderen. Det finnes to rester av klostereret igjen mellom Lille og Store Lungegårdsvann. Tårnfoten og søndre korkapell er igjen og ligger gjemt mellom flere nyere bygg langs Kaigaten i Bergen. Klosterets historie i middelalderen er lite kjent men det er trolig opprettet på 1130-tallet. Nonnene i Nonneseter kloster skal ha tilhørt Benediktinerordenen. Nonneseter lå i utkanten av byen, som på den tiden var sentrert rundt Vågen. Klosteret hadde store jordeiendommer, og trolig ble det drevet jordbruk i tilknytning til anlegget. Trolig dyrket de grønnsaker til mat og urter til medisinske formål. På en odde ut i Ålrekstadvannet (senere Store Lungegårdsvann) lå klosterets Mariakirke. Klosteret opprettet muligens Sankt Jørgen Hospital, som tidligere var beitemarker for klosteret. I 1528 avsatte kong Frederik I lensherren sin, Vincens Lunge, men ga det forfalne Nonneseter kloster til ham og hans arvinger til evig eie. Lunge fikk bygget en privat residens på eiendommen, som ble kalt Lungegården. Fortidsminneforeningen kjøpte eiendommen i 1892 etter en stor brann ved anlegget året før. Området har senere blitt brukt til småindustri og leiegårder, og det meste er gått tapt ved utbygging. En leiegård og den gamle Sølvvarefabrikken er foreløpig bevart.
Innhold
Historie
Området har en historie som kan deles i flere faser: klosterperioden, lungegårdsperioden og industri- boligperioden. Da Jernbanestasjonen ble bygget, ble også samferdsel viktig, og senere ble det bygget ut busstasjon, senere bystasjon, og handlesenter. Bergen Offentlige Bibliotek er også bygget i området.
Klosteret
Lite er kjent om virksomheten i og ved klosteret, men det var rikt og mektig. I 1528 omfattet jordegodset nesten 300 gårder og gårdparter fra Sunnhordland til Nordfjord, med hovedtyngden i Sogn og Sunnhordland. Klosteret hadde lakserett i Oselven, og kom til å eie flere gårder på Bryggen, trolig Søstergården og senere Kappen og den ellers ukjente gården Aagothun. 1509 fikk klosteret også stadfestet eiendomsretten til halve Sydnes, det nåværende Nygård.
Det ble lenge antatt at Nonneseter kloster ble opprettet som et cistercienserkloster omkring 1150. Opplysningen finnes i oppmålingen fra 1893.[1] Nyere forskning har derimot vist at Nonneseter var et benediktinerkloster for kvinner. Det ble sannsynligvis opprettet på første halvdel av 1100-tallet, muligens på 1120-tallet, i siste del av Sigurd Jorsalfares regjeringstid.
Opplysningen om at kvinneklosteret i Bergen skulle ha vært et cistercienserkloster går tilbake til Chr. C. Langess De norske Klostres Historie i Middelalderen (1847 og 1856). Et dokument fra 1494 om et ektepar som ville tilbringe alderdommen i cistercienserklosteret Lyse sør for Bergen, også et Mariakloster, ble tolket til å gjelde Nonneseter. Dette skjedde til tross for at dokumentet klart viser til «abbed» og «brødre», ikke abbedisse og nonner.[2] Dermed oppsto en svært gjenstridig misforståelse om Nonneseters ordenstilknytning som har holdt stand i 150 år.
|
Indenfor Vaagsbunden, østenfor det smale Sund, der forbinder Store- og Lille-Lungegaardsvand (Álreksstaðavágr), ligger den skjønne Eiendom Lungegaarden. Her, strax udenfor Bergens By, frit for dens Larm men nær ved dens Midpunkt, maaske paa den yndigste Plet i den hele skjønne Egn, laa Bergens næstældste Kloster, Nonneseter af Cistercienserordenen. Dets Stiftelsestid og Stifter nævnes vel ikke med Bestemthed, men der er god Grund til at antage, at det omtrent samtidigt med Lysekloster (1146) er stiftet af Biskop Sigurd af Bergen. Paa Kong Sverres Tid var det i ethvert Fald til, og nævnes nu og da i Forbigaaende i Sagaene. Det er ovenfor viist, at det i Modsætning til andre Klostre af denne Orden stod under Bergens Biskops Overtilsyn, og de faa Underretninger, man har om dette Kloster, indeholde netop Oplysning om hans Indgriben i dets indre og ydre Anliggender. | 
|
| Lange, C. C. A. (1856). De norske Klostres Historie i Middelalderen. Christiania , Chr. Tønsbergs Forlag. 315-316. |
Misforståelsen er dokumentert av Åslaug Ommundsen. [3]
|
|
Med utgangspunkt i desse vil eg i denne artikkelen hevde at Nonneseter i Bergen var eit benediktinarkloster frå grunnleggjinga og fram til klosteret blei oppløyst på siste halvdel av 1400-talet, og at det ikkje er grunn til å tru at Nonneseter i Bergen på noko tidspunkt i historia var eit cisterciensarkloster. |
|
| Åslaug Ommundsen |
Det som også taler mot at det kan ha vært et cistercienserkloster er beliggenheten da det som er spesielt for Cistercienserne er;
- at de lever langt fra det vanlige samfunnet,
- at de vil alltid vil ha rennende vann,
- at de ønsker skjønnhet og enkelhet i arkitekturen
- at de viser en funksjonalitet i sin formgiving.
Anlegget lå i utkanten av Bergen, men ikke så øde som det var vanlig å legge slike klostre.
Nevnt første gang
Nonneseter blir første gang nevnt i sagalitteraturen. Snorre Sturlason refererer til Nonneseter i soga om kong Magnus Blinde i forbindelse med kampene i Bergen som endte med blindingen av Magnus i 1135. Hos Snorre står det at Magnus’ menn flyktet, “nokre opp i fjellet og nokre opp om Nonneseter og nokre inn i kyrkjene eller gøymde seg andre stader”. Fordi det var antatt at Nonneseter var et kvinnelig cistercienserkloster og cistercienserne først kom til landet i 1146 (med Lyse kloster), har oppfatningen til nå vært at Snorre brukte Nonneseter kun som et anakronistisk stedsnavn. I og med at Nonneseter kan ha eksistert i 1135, er det ikke lenger sikkert.
Hvem som gav grunnen og det økonomiske fundamentet for opprettelsen av Nonneseter, er ikkje kjent. I det kongelige gavebrevet ved overføringen av Nonnesetergodset til Vincens Lunge i 1528, står det om klosteret at det var “... stiftet af fremfarne Konger og Dronninger,” men dette dokumentet er langt fra en sikker kilde. Det er likevel sannsynlig at kongehus eller overklasse var involvert i opprettelsen av klosteret, siden dette var vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Ordericus Vitalis skriver i sin kirkehistorie fra 1142 at kong Sigurd grunnla bispedømmer og klostre etter at broren, kong Øystein, var død. Bispedømmet Stavanger ble grunnlagt under kong Sigurd, og flere norske klostre med ukjente grunnleggere, både manns-og kvinneklostre, kan gå tilbake til hans tid. Det er ikke utenkelig at kong Sigurd også kan ha hatt en hånd med i opprettelsen av Nonneseter.
1300-tallet
På begynnelsen av 1300-tallet hadde Nonneseter 35 nonner, en opplysning som fremkommer i dokumenter som omhandler abbedissevalget i 1320.[4] 35 nonner er et høyt tall også internasjonalt. Bare sju prosent av engelske kvinneklostre hadde påviselig over 30 nonner, og de var gjerne eldre kloster grunnlagt av kvinner i kongefamilien. Ved abbedisse-valget i 1320 klarte ikke nonnene få to tredjedels flertall for noen kandidat, og biskopen måtte forkaste valget og selv utpeke abbedissen. I et brev datert 16. desember 1320 utpeker biskopen Joron Constantia til ny abbedisse i Nonneseter. Joron fikk ikke så mange år i abbedissestolen, for allerede i 1326 var det valg på nytt, denne gang med bedre resultat. Et dokument slår fast at Ingeborg Cecilia, som var tretti år, ektefødt, jomfruelig og smykket med andre av Guds gaver, ble valgt til overhode av nonneklosteret i Bergen med to tredjedels flertall.[5]
Ifølge Harald Bjørkvik som har sammenlignet inntektsgrunnlaget for alle kloster i Norge, hadde Nonneseter i Bergen (godset) før Svartedauden en inntekt på 1700 lauper. Med en inntekt på 1700 lauper var Nonneseter i Bergen klart det rikeste og største kvinneklosteret, og rikere enn flere av mannsklostrene (om enn det største mannsklosteret i landet, Munkeliv, tok inn 2500 lauper før Svartedauden). Ved Reformasjonen, hadde inntektene ved Nonneseter sunket til 400 lauper, og både Nonneseter i Oslo og Bakke i Trondheim tok inn større verdier enn Nonneseter i Bergen. Til tross for at Nonneseter hadde fått en omfattende knekk, tok Nonneseter-godset i Bergen omkring Reformasjonen (da styrt av Vincens Lunge) likevel inn mer enn de fleste mannskloster på den tiden.
Nedgangstider
Fra Svartedauden fram mot slutten av 1400-tallet gikk det bratt nedover for Nonneseter. Et dokument fra 1509 forklarer at «et visst kloster kalt Nonneseter ved Bergen by, av den hellige Benedikts orden» ble oppløst av Kong Kristian I (reg. 1450–1481) og eiendommene overført til Munkeliv kloster, som da var gjort om til et birgittinerkloster.[6] Bakgrunnen for beslutningen var de dramatiske hendelsene i Munkeliv i 1455, da Torleiv Olavsson, biskop av Bergen, ble drept foran høyalteret i Munkelivs klosterkirke. Etter drapet satte drapsmennene fyr på klosteret slik at det brant ned til grunnen. Kong Kristian I vedtok da at Nonneseter kloster, som på det tidspunktet var “mer eller mindre fraflyttet” og alle inntekter og all eiendom som hørte til, skulle legges inn under Munkeliv for å skaffe birgittinerne livsopphold og hjelpe til under oppbyggingen. Nonneseter klosterkirke fikk beholde noe av inventaret, og i tillegg ble det avsatt en årlig sum til vedlikehold. Nonnene i Nonneseter skulle flytte til andre kloster av samme orden, og dette ble også gjort. Formuleringen “ordinis sancti Benedicti” (av den hellige Benedikts orden) viser i klartekst at Nonneseter var et benediktinerkloster da det ble oppløst under kong Kristian. Den triste situasjonen i Nonneseter etter 1481 viser også langt på vei at dokumentet fra 1494 som Lange brukte til å ordensbestemme Nonneseter som cistercienserkloster, ikke kan gjelde Nonneseter: Nonneseter sto i 1494 mest sannsynlig tomt, og det ville ikke være et fristende sted å tilbringe alderdommen. Desto mindre etter 1497, da biskop Hans av Bergen gav den flate enga ved Nonneseter som skytebane til håndverkerne i byen.
I 1507 ble klosteret overtatt av Antoniusbrødrene, som drev med sykepleie og herbergsvirksomhet. Brødrenes historie i klosteret ble kort, for allerede i 1528 skjenket kong Frederik I klosteret med tilhørende eiendommer til riksråd Vincens Lunge. Klosteret var da sterkt forfallent, og Lunge bygget det om til privat residens, derav navnet Lungegården. Lungegården markerte seg som et dominerende anlegg sørøst for byen.
- Nonneseter 1950-tallet
Foto: Gustav Brosing
Foto: Gustav Brosing
Foto: Gustav Brosing
Foto: Gustav Brosing
Lungegården
|
|
Nonnesætter som nu er Lungegaarden, findes at have været til i 1134, udi Kong Magnus Blindes tid. I Kong Fredriks den førstes tid var det alt øde, og blev det av ham forærer til hr. Vincent Lunge som deraf lid bygge den skjønne gaard som nu kaldes Lungegaarden |
|
| Ludvig Holberg, Den Berømmelige Norske Handelsstad Bergens Beskrivelse 1737 |
Lungegården var eid av Vincens Lunge og hans etterkommere frem til ca. 1700, da den ble solgt til bergenske borgere. Klosteranlegget ble befestet og ombygget til privatbolig, delvis ved ved bruk av stein fra den nedrevne Apostelkirken.
Da Vincens Lunge døde i 1536, arvet datteren Blansefloor eiendommen. Gjennom 200 år var den i Lunge-slekten. Bruk ble skilt ut, og nye navn som Fantoft, Huckland (Haukeland) og Tarildboe (Tarlebø) dukker opp. I skråningen under Fløyfjellet ble det ryddet flere gårder. De største var Kalfaret, Nubben og Starefossen.
På slutten av 1600-tallet var det Anna Juel som eide Lungegården. Hun kom opp i økonomiske vanskeligheter, og overdro eiendommen til sin søsterdatter, Blanzefloor Scott og hennes mann, tollinspektørformann Heinrich Cortz. Blanzefloor eide allerede Kalfaret som hun hadde arvet etter sin mor.
Blanzefloor Scott, herr Vincens Lunges dattersønns datterdatter, ble den siste av Lungeætten som satt på eiendommen. Også hun hadde økonomiske problemer, og i 1702 solgte hun Årstad og Møllendal til presten Ole Storm. I 1705 solgte hun Lungegården også, til borgermester Hans Schreuder. I 1711 overtok Schreuder også Kalfaret.
Kjøpmann Abraham Henriksen Wessel (død 1732) eide Lungegården fra 1724. Huset som Lunge fått bygget på klosterkirkens grunn ble revet, og Wessel oppførte her i årene 1724–1725 sin nye privatbolig, et anlegg med to fløyer forbundet av en lav midtbygning med buet ark over inngangspartiet, omgitt av klosterruiner og en omfangsrik hage. Lungegården var bolig for fremstående bergenskjøpmenn frem til 1843. Deretter fulgte flere eierskifter, en tiltagende oppstykking av eiendommen og ny bruk.[7]
Wessel døde i 1732 og hans kone Margaretha kjøpte i 1741 tilbake Nubben og Kalfaret. Datteren hennes fra første ekteskap satt på eiendommen til sin død i 1772. Da overtok hennes dattersønn.
Da han døde i 1786, ble Lungegården solgt på auksjon til Danckert Danckertsen Krohn for 12 701 rigsdaler. De underliggende gårdene solgte han. Lungegården ble i Krohn-slekten til 1843, da den ble solgt på auksjon til staten. Hovedbygningen ble solgt til Joakim Friele, mens det på Lungegårdsmarken ble opprettet to gravplasser; Assitentkirkegården og Kolerakirkegården, som begge eksisterer i dag. Staten bygget to store leprahospitaler på Kalfaret, langs veien.
Industri, bolig og samferdsel
Nonneseterkvartalet, et omlag åtte mål stort område mellom Kaigaten, Lungegårdskaien og Fjøsangerveien Kommunen kjøpte det meste av eiendommen og anla her et gassverk i 1850-årene. I selve herregårdsanlegget ble det etablert et bomullsveveri i 1850, og de følgende tiårene rommet det en rekke nærings- og industrivirksomheter. Etter en brann i 1891 ble restene av herregården stort sett revet og erstattet av nye fabrikkbygninger.
Tårnfoten og kapellet ble kjøpt av Fortidsminneforeningen, som også foretok arkeologiske utgravning av kirketomten.
Nygårdstangen, området sør for Strømgaten, nordvest og nordøst for Store Lungegårdsvann ble til 1800-tallet kalt Lungegårdsfjæren. I 1880- og 1890-årene ble vestsiden av Nygårdstangen utbygd med kasernelignende bolighus, og strøket, som ble beskrevet som «Bergens minst tiltalende», utgjorde den tettest befolkede delen av byen.
På nordvestbredden av Store Lungegårdsvann ble det i de første tiår av 1900-tallet reist en rekke fabrikker, og i 1924 ble det vedtatt å fylle igjen sundet mellom de to vannene.
Jernbanestasjonen på nordøstsiden ble tatt i bruk 1913, og etter hvert som utfyllinger gjorde området større, ble det tatt i bruk av statsbanene. 1958 ble Busstasjonen tatt i bruk og den fikk i 1987 navnet Bystasjonen. I1984 ble ByGarasjen oppført. Etter hvert ble også kryssende inn-og utfartsveier lagt på viadukter over Nygårdstangen.
Sanering og videre utbygging
På begynnelsen av 1990-tallet var det bare et par kvartaler igjen av den gamle bebyggelsen av skorsteinshus fra slutten av 1800-tallet tilbake på Nonneseter. Etter byggingen av Bygarasjen lå disse bygningene i klem mellom jernbanestasjonen og parkeringsanlegget. Institutt for byfornying AS, Bergen vurderte de fleste bygningene i området til å være saneringsmodne. Leilighetene på Nonneseter tilfredsstilte ikke datidens boligstandard, på lik linje med leiendommer i områder som Nedre Nygård, Marken, Solheimsgaten sør og Damsgårdsveien nord. Standarden i området forfalt etter at kommunen vedtok rådighetsinnskrenkning for leiegårdene.
Kommunen ønsket å bruke området til næringsvirksomhet, og Institutt for Byfornying arbeidet derfor med å sanere området. Første steg i dette arbeidet var derfor å kjøpe opp eiendommene i området. Dersom instituttet og huseierne ikke oppnådde enighet, ble det utstedt skjønn, og prosessen med å overdra eiendommen til kommunene havnet dermed i rettssystemet.
Vedtaket om å rive kvartalet ble møtt med en god del protester fra beboere og andre personer som fryktet sosial nød som følge av at de kommunale utleieboligene i området ble revet. I dag ligger Statens hus på Nonneseter, omtrent der hvor de gamle skorsteinshusene tidligere lå
Videre utbygging av kvartalet for å skaffe nye, større lokaler til staten, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune startet med reisingen av Statens hus tegnet av ark. Paal J. Kahrs A/S og fullført 1999 i Kaigaten 9. Det rommer kontorer for Fylkesmannen i Hordaland og 11 andre statlige etater. Huset er formet som en hovedblokk i 11 etasjer og et buet bygningsvolum i 9 etasjer omkring et innvendig atrium. Fasadene er kledd med keramiske fliser. Dekoren av bygget er utført av Harald Fenn og Istvan Liztes.
Et nytt bygningskompleks regnet av arkitektene Solheim og Jacobsen sto ferdig 2008 sør for Statens hus i Nonnesetergaten 4. Det består av to høyhus, kalt Store Nonnen og Lille Nonnen på henholdsvis 14 og 11 etasjer bundet sammen av et mellombygg på 11 etasjer, og inneholder kontorer for Skatteetaten og Kemneren i Bergen, Hordaland fylkesskattekontor, Hordaland skattefutkontor og Bergen ligningskontor.
Brødrene Lohnes Sølvvarefabrikk
Der Jernbanestasjonen ligger i dag, på Lungegårdsmarkene, lå tidligere Bergens Gassverk fra 1856 fram til 1907–08 da det ble flyttet til Jekteviken. Lohnebygget eller Sølvarefabrikken ligger like ved, der Vincent Lunges herregård tidligere lå. Fabrikken er plassert mellom de to klosterruinene. Fabrikken i seg selv er et teknisk kulturminne oppført en gang mellom 1891, da Lungegården ble revet etter en brann og 1913. (bygningen eksisterer på 1913 kartet) Fabrikkbygningen er altså plassert på fundamenter både fra Nonneseter kloster og Vincent Lunges herregård.
Sølvvarefabrikken består av to bygninger. Kaigaten 1c er bygget i 1890-årene for Christopher Rogges Skofabrik. Den er reist i to byggetrinn. Første trinn utgjør de vestligste to tredjedeler (tverrfløyen ved tårnfoten samt midtpartiet til og med dagens inngangsportal) og er bygget 1893-94, mens den østligste tredjedelen ble bygget 1898-99. Schak Bull var arkitekt for første trinn og Jens Zetlitz Monrad Kielland for andre. Rogges skofabrikk ble nedlagt i 1934. Da ble fabrikkbygningen solgt til brødrene Alf og Johan Lohne, som tok den i bruk til sølvvarefabrikken de hadde etablert i 1921. Brødrene Lohne sølvvarefabrikk ble overtatt av Theodor Olsens sølvvareverksted i 2011, og den sammenslåtte virksomheten flyttet til Sandbrogaten. Der drives den nå under navnet Arven.
Kaigaten 1c er et godt eksempel på det sene 1800-tallets nyttearkitektur, slik en kan finne den bl.a. i industrielle anlegg: en pusset teglbygning omtrent helt uten dekor, men med et vagt middelaldersk preg gjennom de bratte gavlene og stikkbuer over vinduene. Den enkle arkitekturen, høyden på bare to etasjer, og en gesimslinje som ligger omtrent i nivå med tårnfotens takgesims, gjør at fabrikkbygningen ikke fremstår som unødig dominerende.
Kaigaten 1d ble bygget i 1892 som en vanlig murleiegård, med en leilighet i hver etasje. Byggherrer var malermesterne Jørgen og Bernt Andersen samt byggmester J.H. Nævdal. Den sistnevnte var en av byens ledende byggmester-entreprenører mot slutten av 1800- tallet. På et senere tidspunkt er den kjøpt av Sølvvarefabrikken og tatt i bruk av denne, med innvendig forbindelse med Kaigaten 1c. Arkitektonisk er den typisk for de bergenske murleiegårdene fra 1880- og 90-årene, med fasadeutstyr i enkel nyrenessanse.[8] Utvendig er den eneste endringen at de fleste vinduene er skiftet til vippevinduer, og inngangsdøren er byttet ut. Leiegården er det eneste gjenværende av bolighusene som ble reist i strøket i siste fjerdedel av 1800-tallet.
Kaigaten 1c og 1d er kulturhistorisk verdifulle som representanter for den 3. hovedfasen i områdets historie nemlig utbyggingen til industri- og leiegårdsområde på andre halvdel av 1800-tallet. Kaigaten 1c har stor sjeldenhetsverdi som en godt bevart fabrikkbygning fra Bergen på sent 1800-tall.
Undersøkelser
Nonneseter lå ved innfartsåren til byen, ved vannet som i dag heter Lille Lungegårdsvann. Mens stedet i middelalderen lå åpent og fritt til, er det i dag et trafikk-knutepunkt, med bybane, jernbanestasjon og busstasjon som nærmeste naboer.
Av den fysiske utforingen i klostertiden, kjenner man grunnplanen til kirken, mens det av de øvrige klosterbygningene er funnet spredte fragmenter. Om Vincens Lunges’ herregård vet man enda mindre, og først på andre halvdel av 1600-tallet kan vi danne oss et klarere bilde av Lungegården som bygningsanlegg. Tårnet stod da ennå i full høyde, sammen med kirkens søndre langvegg som utgjorde nordsiden av en omtrent kvadratisk ringmur. Wessels byggearbeider i 1720-årene førte til omfattende endringer. Både sørmuren i kirken og øvre del av tårnet ble revet, og på kirketomten ble det reist en ny hovedbygning, en trefløyet trebygning i en etasje. Tårnfoten og kapellet lå som tilnærmet symmetriske paviljonger på hver side av hovedbygningen.[9]
Det har blitt foretatt arkeologiske undersøkelser i flere omganger. I 1872 gjorde arkitekt Peter Blix en undersøkelse av de gjenstående steinbygningene, som i 1891 ble videreført av arkitekt Schack Bull. Resultatene ble utgitt av B.E. Bendixen.
Nyere undersøkelser ble utført i 1996 og 1997 av Rory Dunlop (Niku) og nå senest i 2006 og 2008 ved Alf Tore Hommedal og Ambjørg Reinsnos (Niku) i forbindelse med byggingen av den nye bybanen i Bergen.[10]
De første utgravningene viste at Nonneseter var lagt ut i en klassisk klosterfirkant, med en enskipet klosterkirke i nord. Kirken var opprinnelig omkring 33 meter lang, utvendig målt, og var orientert nordvest-sørøst, heller enn vest-øst. Etter at koret ble utvidet på andre halvdel av 1200-talet, strakte kirken seg omkring femti meter, inkludert tårnfot og kor. Koravslutningen var enten rett eller apsidal, men sannsynligvis rett på grunn av funn av sprosser og poster av et stort grindverksvindu. Gulvet i kirken var dekket med glaserte kvadratiske teglfliser i rødt, grønt og gult.
Av kirkens langmurer samt skillemuren mellom skip og kor, fant man det meste av fundamentene. Langmuren mot sør var bevart opptil 10 cm over opprinnelig gulvnivå, korskillemuren opptil 35 cm over gulvnivå. Av nordmuren var bare nederste lag av steinfundament bevart. av det opprinnelige gulvet inne i kirken fant man en stor gravstein nordvest i skipet og et parti sammenhengende flisegulv i koret. Man fant rester av rundt 100 begravelser under kirkegulvet, de dypeste ca. en meter under gulvnivå. Også på utsiden av kirken, både i nord og sør, fant man graver. Det ble også funnet en god del løse arkitektoniske fragmenter. Noe billeddokumentasjon finnes se[11]
Tårnfoten (ca. 8,6 x 8,6 m) er den nederste delen av det som har vært et høyt tårn med vindeltrapp. Ikke alle klosterkirker ble bygget med tårn, og for eksempel cistercienserkloster skulle ikke ha klokketårn i stein. Tårnfoten har derfor stemt dårlig overens med hypotesen om at Nonneseter skulle vært cisterciensisk. Kunsthistorikeren Hans-Emil Lidén kom i 1980 med følgende vurdering:
|
|
Uansett hvordan forholdet mellom tårnfot og skip har vært, så er vesttårnet et usedvanlig trekk i en klosterkirke – særlig en cistercienserkirke. Generelt kan sies at tårnfotens stilpreg tilhører perioden før cisterciensernes formspråk satte sitt preg på kirkearkitekturen i Bergen. Eksistensen av tårnfoten aktualiserer m.a.o. tanken om at det eksisterte et anlegg på stedet tidligere enn hittil antatt. |
|
| Hans-Emil Lidén[12] |
Siden Nonneseter ble grunnlagt som et benediktinerkloster, er ikke tårnfoten fullt så mystisk. Tårnfoten, som kan dateres til første halvdel av 1100-tallet, kan meget godt være Bergens eldste stående bygning. Den fungerer nå som en minnehall med Hans Jacob Meyers skulptur Mor og barn fra 1954 sentralt i rommet.
Ved utgravinger i forbindelse med arbeid med bybane og biblioteknlassen ble det funnet rester av graver som viser hvor kirkegården i tilknytning til klosteret har vært.
|
|
- Det gir oss ny viten om klosteranleggets opprinnelige utforming. Nå har vi fått bekreftet at det var kirkegård også på denne siden av klosteret. Ellers vet man at klosteret ble bygget etter vesteuropeisk modell — som en lukket klosterfirkant omkring en åpen plass, med tilhørende bygninger på utsiden og et gjerde utenfor der igjen. |
|
| Bergens Tidende: Fant seks graver fra middelalderen |
Planer for omliggende bygninger
Det har vært flere reguleringsplaner for området.
- I 1977 ble det laget en reguleringsplan med bilvei også langs Store Lungegårdsvann og kryss i flere plan som forutsatte riving av boligkvarterene mellom Busstasjonen og Jernbanestasjonen Områdene skulle legges ut som tilleggsareal for godsterminalen. I dette forslaget skulle bebyggelsen rundt Nonneseter kloster, KIM, Bergen offentlige bibliotek og Busstasjonen bevares.
- I 1984 ble det laget en sentrumsplan, og Nonneseter ble definert som et utviklingsområde og skulle ha terminalfunksjoner mellom bussterminal, parkeringsanlegg og jernbanestasjonen.
- I 1987 kom det planer fra Asplan A.S. for en ny terminal som forutsatte at varehuset KIM A.S. og Brødrene Lohnes Sølvvarefabrikk skulle rives. Men det manglet midler til å bygge den nye terminalen. Det ble inngått en avtale mellom Bergen kommune og Bergen Bank. Kommunen skulle regulere, ekspropriere og rive. Banken skulle betale planleggingen som også skulle være en stor arkitektkonkurranse. Arkitektkonkurransen ble gjennomført med fire deltakere. Bergen Bank trakk seg ut av prosjektet, men forslagene fra arkitektkontorene ble likevel presentert i desember 1988. Vinneren ble Lund og Slåtto Arkitekter AS. I og med at banken hadde trukket seg ut var vinnerutkastet for stort og måtte derfor bearbeides.
- I 1988 laget arkitektene Per Oeding og Nils Mannsåker en plan for et nytt kirkeskip i glass med bro over ruinene og 800 kvadratmeter nytt lokale. Griegsamlingen var tenkt plassert i de to øverste etasjene, mens korkapellet kunne bli et katolsk gudshus.[13] Foranledningen til Fortidsminneforeningens forslag var reguleringsplanene for Nonneseter/ KIM-kvartalet der de foreløpige forslagene innebar omfattende riving.[14]
- I Reguleringsplan for Nonneseter fra 1989, la man opp til en totalsanering for å muliggjøre nye kontorlokaler sammen med ny kollektivterminal mellom buss- og jernbanestasjonen. Både Sølvvarefabrikken og daværende KIM-bygningen skulle rives, men biblioteket , kapellet og tårnfoten skulle få stå.
|
|
Tårnfoten og Døvekirken er fredete bygninger. Bygningene kan eventuelt overbygges, men det forutsettes god kontakt mellom bygningene på bakkeplan. |
|
| Reguleringsplan 1989 |
- Bergens Tidende 10.mars 1994 presenterer et nytt forslag fra Lund og Slatto der KIM-huset er beholdt og tilpasset planene. Planene omfattet også en overbygget tverrforbindelse til Busstasjonen, kino og ny hovedbrannstasjon. I dette forslaget var sølvvarefabrikken forsøkt innpasset i den nye bygningsmassen.[15]
- Bebyggelsesplanen for Nonneseter/ biblioteks-kvartalet, godkjent 1995, la til rette for utvidelse av biblioteket, samt kontor/ forretning i KIM-bygget. Plassen mellom biblioteket og Bergen Storsenter er avsatt til offentlig gang-, oppholds- og adkomstsone. I denne planen er byggene til Brødrene Lohnes Sølvvarefabrikk AS forutsatt revet for kulturformål.
|
|
For Biblioteket og Nonneseterbygningene Døvekirken.og Tårnfoten skal det utarbeides et restaureringsprogram som samsvarer med antikvariske myndigheters krav og eiernes planer for disse 2 bygg med mellomliggende område. |
|
| Bebyggelsesplanen for Nonneseter/ biblioteks-kvartalet |
- I konsekvensutredningen i forbindelse med utarbeiding av reguleringsplan for Nygårdstangen, aug 1999, ble det pekt på at det gjennom Nonneseter kan sikres gode romforløp i Kaigaten.
- Brødr. Lohnes sølvvarefabrikk sin status som bygg som forutsettes fjernet ble opprettholdt i Reguleringsplan for bybanen på delstrekningen mellom sentrum og bystasjonen, godkjent 29.09.2003. Eiendommen, og arealet mellom tårnene er her avsatt til offentlig byrom i tilknytning til holdeplass for bybanen. Grunnen er vist som fredet av hensyn til kulturminnene. I forbindelse med prosjektering av bybanen, ble det gjort vurdering omkring sikkerhet og behovet for å rive sølvvarefabrikken. Disse konkluderte med at bybanen kunne etablere holdeplass m.m. uten å rive eksisterende bygninger. Dette ga også sparte kostnader for bybanen.
- I forbindelse med utbygging av Bybanen i Bergen ble det også fremmet et forslag om trase for sykkel som også forutsatte riving, men en eventuell fremføring av sykkelveg langs Nonneseter kunne møte utfordringer knyttet til fredet bygrunn og eventuelle rester etter Nonneseter kloster.
|
|
Reguleringsplanen for bybanen legger premissene for sykling i området fordi det ikke vil være mulig med en gjennomgående sykkeltrasé fra Lungegårdskaien til Strømgaten via Kaigaten. Hovedprinsippet i planområdet i alle alternativer vil derfor være at syklistene ferdes på gangarealer på de gåendes premisser. |
|
| "Nonneseterkvartalet", Bergen Reguleringsplan 2006 |
- I et notat fra 2008 heter det:
|
|
Så lenge eiendommen til Brødr. Lohne Sølvvarefabrikk AS har vært vist som offentlig byrom i tilknytning til kollektivknutepunktet, og som byromsakse mellom Nygårdstangen og sentrum, er det de senere årene gitt en rekke byggetillatelser i området, som gjør tidligere alternative løsninger umulige å gjennomføre i dag. Dette betyr at behovet for byrom i området og alternative lokaliseringer av dette må vurderes på nytt, sett i forhold til etablert situasjon i området og gjeldende planer.....Arbeidet må skje i nært samarbeidet med Riksantikvaren for å sikre hensyn til kjente kulturminner i området og potensialet for ukjente, automatiske fredete kulturminner, samt vurdering av sølvvarefabrikkens egen kulturhistoriske verdi. |
|
| Fagnotat Bergenhus, gnr 166, bnr 959 og 960, Kaigaten 1 Oppstart planarbeid av plan nr 60300000 |
- I 2016 hadde Sølvvarefabrikken fått nye eiere og det ble laget et privat planforslag der en ville rydde i området for å få frem middelalderbygningene og få revitalisert bygningen med kontor og kafedrift.
|
|
Huset bevares i utstrekning og høyder. Gårdsrommet er planlagt bygget inn samtidig som fasaden inn mot Biblioteksplassen åpnes opp. Huset transformeres fra en fabrikkbygning til et flerfunksjonshus med ulike servicetilbud som kan være forretning, restaurant og kontor. Bare tiden vil vise hva som etableres i bygget.
Noen historieskrivende elementer som ulike presser brukt i produksjonen på Sølvvarefabrikken, vil bli stående i det største fabrikklokalet i 1 etg. (der de står i dag) og vil i seg selv fortelle noe om tidligere bruk av bygget. Med gjennomført plan vil delene av Nonneseter kloster også i større grad bli tilgjengelig for ulike grupper i og med at en får tilkomst fra i dag stengt gateløp som skal gjenåpnes. Gateløpet vil med tilrettelegging gi universell tilkomst til kapellet i sør. |
|
| ARD AREALPLAN AS Kulturdokumentasjon |
Denne planen ble anbefalt av fagetaten, men ble liggende i byrådet uten endelig behandling.
- I 2018 ble det ny diskusjon om området og planer om å rive bygningene for å føre frem sykkelvei og å etablere en ruinpark.
- I 2020 i januar vedtok Bergen bystyre å kjøpe Kaigaten 1 for å oppfylle gjeldende reguleringsplan.
Se også
- Nonneseter kapell og tårnfot omtale av de fredete bygningene
Referanser
- ↑ Bendixen, B. E. (1893): Nonneseter klosterruiner. Udgivet af Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring. Bergen.
- ↑ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 1, 980
- ↑ Ommundsen, Åslaug: «Nonneseter i Bergen – eit benediktinarkloster,»
- ↑ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 3, 119 o.a.
- ↑ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 1, 185
- ↑ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 17, 799
- ↑ Bergens byleksikon
- ↑ Om murleiegårder se Nordhagen, Per Jonas En storby i miniatyr: Bergens bygningsverden 1850-1916 2006
- ↑ Se også Lidén, Hans-Emil og Magerøy, Ellen Marie; Norges kirker. Bergen 1, Oslo 1980 ISBN 82-05-12367-5 side 161-170
- ↑ Ommundsen, Åslaug: «Nonneseter i Bergen – eit benediktinarkloster,»
- ↑ Kulturminnebilder Riksantikvaren
- ↑ Lidén, Hans-Emil og Magerøy, Ellen Marie: Norges kirker. Bergen 1, Oslo 1980, s. 167
- ↑ Asbjørn Kirstoffersen: "Gjenskapt mellomalder", Bergens Tidende 10.juni 2011
- ↑ Bergens Tidende 11. februar 1988
- ↑ Mot avklaring i Nonneseterkvartalet, Bergens Tidende 10.mars 1994
Litteratur
- Ard Asplan:Kaigaten 1c og 1d, kulturminnedokumentasjon
- Bendixen, B. E. (1893): Nonneseter klosterruiner. Udgivet af Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring. Bergen. I: Kunst og haandverk fra Norges Fortid.
- Bergensprogrammet; Bybanen sentrum til Fyllingsdalen
- Bergensprogrammet; Sykkelstrategi 2010-2019
- Bergen kommune; Nygårdstangen
- Bergen kommune; Systemvalg for gang og sykkel på strekningen Kronstad Fløen
- Div forfattere; Klosteranlegg i Norge, en oversikt, Fortidsminner nr 68, Oslo 1987, ISBN 82-90052-35-9
- Gervin, Karl; Klostrene ved verdens ende, Oslo 2007, ISBN 978-82-530-3010-4
- Gjerstad, Jo; «Lungegården - en kort eiendomsbeskrivelse» i En kulturhistorisk perle på Kalfaret, Pleiestiftelsen no1 - 1857-2007, ISBN 9788271284923
- Hamre, Stian; Final report for the preliminary osteological analysis of the human skeletal remains from Nonneseter, Bergen
- Holmedal, Tore; Ora et labora – Be og arbeid - klosterliv i mellomalderbyen Bergen
- Indahl, Trond, Torvanger, Åse Moe, Hofstad, Erlend, Stange, Espen Valand; Hus i Bergen, «Nonneseter/Lungegården - Fra kloster til kjøpesenter»
- Iversen, Frode; Eiendom, makt og statsdannelse: kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder
- Kristoffersen, Asbjørn; «Gjenskapt mellomalder», Bergens Tidende 10.juni 2011
- Lidén, Hans-Emil og Magerøy, Ellen Marie; Norges kirker. Bergen 1, Oslo 1980 ISBN 82-05-12367-5 side 161-170
- Per Jonas En storby i miniatyr: Bergens bygningsverden 1850-1916 2006
- Ommundsen, Åslaug: «Nonneseter i Bergen – eit benediktinarkloster,» (Norsk) Historisk Tidsskrift 89, no. 4, 2010, 547–571.
- Tryti, Anna Elisa; «Kvinnenes stilling i klostervesenet» i Fortidsminneforeningens årbok 1987
Eksterne lenker
- Nonneseter
- Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) (DN) dokpro.uio.no
- NRK p2: «Nonneseter kloster»
- Nonneseter kloster i Bergen
- Fortidsminneforeningen
- Kulturhistorisk veibok
- Kulturminnebilder Riksantikvaren
- UIB fragment fra fortiden
- Bergen 1517
- Tegn og Tale 7/8-1951: Kirkeinnvielse i Bergen
- Bergens Tidende: Fant seks graver fra middelalderen
- Ja eller nei til riving av Sølvvarefabrikken i Bergen
- Kaigaten 1 C og D
