Normannisk arkitektur

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Midtskipet i Durhamkatedralen markerte høydepunktet i engelsk romansk arkitektur. Kraftige søyler alternerer med knipper av slankere søyler
«Cappella Palatina i Palermo, den mest fantastiske av Roger IIs kirker, med normanniske dører, sarasenske buer, bysantinsk kuppel og takdekor med arabisk inskripsjoner, er kanskje det mest slående produkt av den enestående og blandede sivilisasjon som barnebarnet til den normanniske Tancred styrte»
(fra 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica)

Normannisk arkitektur er en betegnelse for å karakterisere et type romansk arkitektur som ble utviklet av normannerne i forskjellige land som var under deres innflytelse på 1000-tallet og 1100-tallet. Særlig blir benevningen bruket om engelsk romansk arkitektur.

Normannerne utviklet ulike typer borger og festninger, herunder ulike normanniske kjernetårn, samtidig som en rekke klostere, konventer, kirker og katedraler. Disse er kjennetegnet av de typiske romanske runde buene, særlig over dører og vinduer og de store proporsjonene. Samtidig var det regionale variasjoner innen stilen.

Denne stilen stammet opprinnelig fra Normandie ble spredte seg utover Europa som følge av normannernes ekspansjon. Særlig gjorde den seg gjeldende i England, hvor den utviklet seg videre og hvor vi i vår tid har den største konsentrasjonen av intakte bygg i denne stilen. Men den er også utbredt i det sørlige Italia og på Sicilia, som følge av Huset Hautevilles erobring og etablering i dette området. Her utviklet stilen seg under påvirkning av både sarasenske arkitektur og bysantinsk arkitektur. Denne variasjonen av stilen blir også kalt siciliansk-romansk stil.