Oldkirken

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Oldkirken omfatter tiden fra ca år 100 - 150 frem til etableringen av kristendommen som romersk statsreligion under keiser Konstantin den store og ediktet i Milano i 312.

Oldkirken er:

  • Oldkirken omfatter kristendommens videre etablering innenfor det gresk-romerske området og de første etableringer ved imperiets yttergrenser i Nord-Afrika og Frankrike, samt også utenfor imperiets område i Armenia og Etiopia.
  • Oldkirken er apologetenes og kirkefedrenes tid. Apologetene og kirkefedrene utformer den første kristne teologi og utvikler et forsvar for kristendommen i møte med gresk-romersk kultur og indrekirkelige vranglærer, i første rekke kristne varianter av gnostisismen samt donatismen, montanismen, mandeismen, manikeismen og en rekke synkretistiske retninger. Pågående debatt om forståelsen av Guds vesen og Kristi natur. Den fremste av apologetene er Justin Martyr og Tertullian. Kirkefedrene og deres skrifter utgjør et stort antall. De fremste av dem i denne tidlige fase er Ignatius av Antiokia, Origenes, Cyprian, Ireneus og Klemens av Alexandria.
  • Kirken og gudstjenestefeiringen antar en struktur og organisatorisk form som i hovedtrekkene sammenfaller med dagens.
  • Kristne blir - i flere forskjellige bølger - utsatt for intense forfølgelser fra romerske myndigheter. Konsiler avholdes i Roma, Karthago og Antiokia.

Bygning

I det gamle testamentet finnes en detaljert beskrivelse av den helligdommen som folket i Israel satte opp på sin vandring gjennom ørkenen i Egypt da de var på vei til «det lovede land». Det ble kaldt for paktsteltet eller møteteltet Tempelet som Salomo bygde er også nøye beskrevet i Det nye testamentet, men det er ikke gitt noen regler for hvordan et kristens gudshus skulle være.

Gudstjenesten har to deler; orddelen med skriftlesning og nattverddelen med samling rundt nattverdsbordet. Orddelen er en arv fra synagogen. Orddelen , eller forkynnelsen ble i begynnelsen utført der de første kristne kunne komme til, mend nattverden ble feiret innendørs i private hjem. Jesus innstiftet nattverden i en spisesal i et privat hus. De første husene som ble brukt til gudstjeneste var eid av enten lederen av menigheten eller av en som hadde anledning til å huse menigheten. Etterhvert ble husene overtatt av menigheten og ble huskirker.

Kirkesamfunn

Etter apostlenes død eksisterte et kirkesamfunn som var stort nok til å kunne overleve, på tross av flere bølger av forfølgelser, nå i romernes regi. Kristendommen spredde seg til et større område, og fikk fotfeste blant annet i større deler av Italia og Frankrike i løpet av 2. og 3. århundre. Det ble bygget opp et omfattende kirkelig hierarki, og misjonærer ble sendt til store deler av det europeiske kontinentet og til De britiske øyer.

Frem til begynnelsen av det 4. århundre var kristendommen det meste av tiden forbudt innenfor Romerriket, men med keiser Konstantin kom vendepunktet. Kristendommen ble først tillatt, så ble den statens religion, og deretter eneste tillatte religion. I Nord-Europa og på De britiske øyer var situasjonen en annen; der skulle det gå lengre tid før man aksepterte den nye religionen.