Ossuarium

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Ossuarium fra nylatin og fransk, ossuaire er et benhus eller knokkelhus/-rom, alternativt en beholder, der man på enkelte kirkeområder eller vigslede steder oppbevarer knokler fra avdøde etter at den opprinnelige graven er slettet.

Ossuarier finnes i flere land. Noen av dem er blitt turistmål. Dette gjelder ikke minst de steder som har behandlet skjelettrestene på spesielt vis, enten ved ryddig stabling, eller ved å bruke dem dekorativt.

Persia

I Persia, brukte Zoroastertilhengerne for ca. 3 000 år siden, en dyp brønn til dette formålet. Denne ble kalt astudan, som bokstavelig talt betyr «plass for beina». Det var mange regler og rityaler rundt denne skikken. Sogdianerne (en del av Alexander den stores persiske erobringer langs silkeveien) kalte sine ossuarier for tanbar.

Romersk katolsk

I Europa finnes mange eksempler. Her kan nevnes Santa Maria della Concezione dei Cappuccini i Roma, Beinkirken i Sedlec, i Tsjekkia og det store Douaumont-ossuariet i Frankrike som inneholder restene etter mere enn 130 000 tyske og franske soldater som falt under slaget ved Verdun under den første verdenskrig.

Jødisk

I perioden som kalles «det andre tempelets tid», var det vanlig gravskikk med primærbegravelse i klippegraver, med sekundærbegravelse i ossuarier, (her:urner) som ble plassert i nisjer til hovedgraven. Noen av disse kalksteinsossuariene er nå funnet av arkeologer, og finnes på israelske museer. De er utstyrt med geometriske mønstre og en tekst som indentifiserer innholdet.

I den tid debatterte jødiske vismenn hvorvidt innsamling av foreldrenes ben skulle være grunn for sorg eller glede. Løsningen var å faste om morgenen og feste om kvelden. Skikken opphørte etter ødeleggelsen av tempelet og diasporaen, og finnes ikke blant nålevende utøvere av jødisk religion.

Se også

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Ossuarium.