Pierre Bourdieu

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Pierre Bourdieu

Pierre Bourdieu (født 1. august 1930, død 23. januar 2002) var en fransk sosiolog. Bourdieu var spesielt opptatt av generell sosiologisk teori og av forholdet mellom utdannelse og kultur. Et av de viktige temaer han skrev om var forholdet mellom individer og sosiale systemer. Kritikere har beskyldt Bourdieu for å være for opptatt av struktur i sine teorier, mens tilhengere gjerne mener at Bourdieu har laget en ny klasseteori som overgår Karl Marx sin hva gjelder både kompleksitet og forklaringskraft.

Liv

Han var født i Denguin i det sør-vestlige Frankrike. Familien kom fra en bondeslekt, men faren jobbet også som postbud. Han giftet seg med Marie-Claire Brizard i 1962. Sammen fikk de tre sønner. Bourdieu døde av kreft, 71 år gammel. Som ung ble Bourdieu tatt opp ved eliteskolen Ecole Normale Supérieure i Paris. Han studerte filosofi med blant annet Louis Althusser og ungdomskameraten Jacques Derrida. Sammen representerte Bourdieu og Derrida oppkomlinger og outsiderne innenfor fransk høyborgelig offentlighet.

Bourdieu avtjente verneplikten sin i Algerie hvor han senere også arbeidet som lærer. Under krigen i Algerie (1958-1962) begynte han å gjøre etnografiske studier av Kabyler, en berbisk folkegruppe. Resultatet ble hans første bok, «Sociologie de L'Algerie», som ble en umiddelbar suksess i Frankrike og senere publisert i USA i 1962.

I 1960 returnerte Bourdieu til Universitetet i Paris og senere til Universitetet i Lilles. Fra 1964 ledet han École Pratique des Hautes Études (the future École des Hautes Études en Sciences Sociales) og fra 1981, the Chair of Sociology at the Collège de France. I 1968 og fram til sin død ledet han Centre de Sociologie Européenne. I 1975 etablerte han, sammen med forskergruppen ved Centre de Sociologie Européenne, tidsskriftet Actes de la recherche en sciences sociales. Bourdieu har mottatt en rekke priser, for eksempel «Médaille d'or du Centre National de la Recherche Scientifique» (CNRS) i 1993, «The Goffman Prize» fra the University of California, Berkeley i 1996 og «The Huxley Medal of the Royal Anthropological Institute» i 2001.

Teori

Et av de viktigste skillene mellom Bourdieu og andre teoretikere er at han ser på klassene som teoretiske klasser som er fiktive grupperinger og bare eksisterer på papiret. Risikoen er at de kan bli oppfattet som virkelige klasser. Han bestemmer den enkeltes posisjon ut ifra plassering i «det sosiale rommet». Klassene er uttrykk for avstander både sosiale og romlige. De som befinner seg langt fra hverandre i «rommet» vil ikke forstå hverandre, mens de som befinner seg innenfor et avgrenset område vil være nærmere hverandre f. eks. i smak eller utdanning. Men det betyr ikke at de konstruerer en klasse i Marx forstand, det vil si en gruppe mobilisert for et felles mål og mot en annen klasse.

Økonomisk og kuturell kapital

Bourdieu mener at ulike grupper har forskjellig volum av kulturell og økonomisk kapital. Bourdieu plasserer ulike yrkesgrupper i det sosiale rommet som har to hoveddimensjoner: økonomisk kapital og kulturell kapital.

Den økonomiske kapitalen er materill rikdom, det vil si penger som et byttemiddel uten bruksverdi.

Den kulturelle kapitalen erverves gjennom oppveksten og gjennom utdannelse. Den kulturelle kapitalen er symbolske goder med både bruksverdi og bytteverdi, det vil si akkumulerte ressurer som legitimerer statusforskjeller. Eksempler på kulturell kapital kan være kunnskaper, språk, verdier, «god» oppvekt og «gode» vaner. Den kan forekomme i objektivert form (bøker, paradigmer og metoder), kroppsliggjørt form (habitus og livsstil) og som institusjonalisert form (titler, diplomer, legitimasjon). En undergruppe av den kulturelle kapitalen er utdanningskapital. En lang universitetsutdannelse gir prestisjefylt teoretisk spesialkunnskap som en del av en internasjonal kulturtradisjon «danningskulturen». Men det er også forskjell på utdannelse. En økonomiutdannet direktør i en større bedrift vil ikke automatisk bli sett på som en «kulturperson» på bakgrunn av faglige kunnskaper. Størsteparten av prestisjen til denne yrkesgruppen stammer fra de økonomiske kildene og den makten de utøver over andre.

De to formene for kapital er konvertible. En type kapital kan «veksles om» i en annen type kapital. Pengekapital kan byttes mot utdannelse eller andre former for kulturkapital, og kulturkapital kan selges til høy pris på et marked. Dette gjør at agentene kan «flytte» seg i det sosiale rommet. Kulturell kapital kan også veksles i sosial kapital, dvs. tilgang til visse sosiale kretser som kan gi status og åpne dører for videre investeringer og utbytte av kulturkapitalen. Den «rette» sosiale kapitalen kan også gi grunnlaget for å kunne tilegne seg «den rette» kulturelle kapitalen. Den habitusen som folk tilegner seg et eller annet sted i det sosiale rommet, på grunnlag av bestemte mengder økonomisk kapital eller kulturkapital, fører med seg ulike livsstiler og skaper forskjellige former for smak. De ulike livsstilene vi møter i det praktiske livet, er observerbare konsekvenser eller symbolske fremstillinger av den sosiale verden. Habitus er således et grunnleggende prinsipp som skaper ulike livsstiler i praksis, og samtidig et system hos den enkelte for å klassifisere og vurdere livsstiler som allerede finnes.

Distinksjon

Ordet distinksjon har på fransk to nyanser:

  1. «det å skille ut noe»/«det å skille mellom ulike ting»
  2. «å skille ut det som er fornemt og eksklusivt»

Gruppen i den øverste delen av det sosiale rommet har høyt utviklet sans for distinksjonene. Det går for seg en uformell læring der de nye generasjonene lærer å skille mellom «godt» og «dårlig» og mellom «det verdifulle» og «det forkastelige», eller hva som er «den gode smaken». Denne læringen blir mer stedfestet og utvikler seg jo høyere opp i utdannelsessystemet en kommer, og blir stedfestet gjennom sosial omgang med de som har omlag samme plassen i det sosiale rommet. Den sosiale bakgrunnen er med på å sile ut de privilegerte etter hvert som de går oppover i utdannelsessystemet. De elevene eller studentene som kommer fra ressurssterke miljø, har en ekstra fordel: De mest favoriserte studentene skylder bakgrunnsmiljøet sitt ikke bare vaner, trening og holdninger som direkte hjelper dem i studiearbeidet, de arver også rene kunnskaper så vel som viten om hvordan en skal te seg og gjøre ting, «smaker» og «den gode smaken».

Bourdieu forkaster fremstillinger som ser på skolen som et speilbilde av samfunnet. Tvert imot fastholder han at skolen har en relativ autonomi, selv om den indirekte er under innflytelse av mektigere politiske og økonomiske institusjoner. Det er gjennom symbolsk vold at skolen , som en tilsynelatende upartisk og nøytral formidler, fremmer ulikhet.

Verker

  • Esquisse d'une théorie de la pratique, précédé de trois études d'ethnologie kabyle (1972)
  • La distinction (1979)
  • Ce que parler veut dire : L'économie des échanges linguistiques (1982)
  • Homo Academicus (1984)
  • La Noblesse d'État (1989)
  • La Misère du monde (1993)
  • Sur la télévision (1996)
  • Contre-Feux (1998)
  • La domination masculine (1998)
  • Science de la science et réflexivité (2002)

Litteratur

  • Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus kultursociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
  • Broady,Donald og Palme, Mikael, Pierre Bourdieus utbildingssociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (red) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989

Eksterne lenker