Plen-air

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
John Singer Sargent: Monet maler i skogkanten. Olje på lerret 1885.
Foto av Henri de Toulouse-Lautrec som maler portrett av den døvstumme Berta i Père skogshage i Montmartre ca 1889.
Foto: Fotograf ukjent

Plein-air (fransk: plein air), er friluftsmaleri og beskriver måten å lage et maleri utendørs, i motsetning til studio- eller (atelier-)maleri hvor maleriene ble ferdigstilt etter eventuelle skisser gjort på stedet.

Fra midten av 1800-tallet, særlig i 1870-årene, ble det lagt vekt på å bruke det naturlige lyset, slik både Barbizon-skolen og impresjonistene gjorde. Overgangen fra de daglige forberedelsene med å rive pigment og bindemiddel og isteden oppbevare fargene på tuber, sparte tid og bidro sammen med bruken av fargeskrin og staffeli til å muliggjøre dette skiftet.

Å male fra grunnen av ute i naturen gjorde malerne avhengige av skiftende lysforhold og mer oppmerksomme på lyset og dets innvirkning på fargene. Studioforholdene på kunstskolene ga ikke samme mulighet til å oppleve fargetoner. En konsekvens av dette er at i dagens atelierer søker man å mest mulig tilnærme seg dette ved å la dagslyset fallen gjennom vinduer mot nord eller og gjennom overlysvindu (takvindu).

Friluftsmaleriet i Norge

Den norske nyromantikken ble i stor grad preget av friluftsmaleriet. Retningen innledes av Amaldus Nielsen og Fredrik Collett. Fra ca. 1880 følger naturalistgenerasjonen ledet av Frits Thaulow, Chr. Krohg og Erik Werenskiold. Med ekspresjonismens gjennombrudd mister friluftsmaleriet sin dominerende stilling. Det har likevel spilt en viktig rolle for utviklingen av fargesynet i det moderne maleriet.

Europeiske kunstnere

Litteratur

  • Peter Galassi: Corot in Italien. Freilichtmalerei und klassische Landschaftstradition. Hirmer, München 1996, ISBN 3-7774-5490-7.
  • Petra Belli (Red.): FreiLichtMalerei. Der Künstlerort Dachau 1870–1914. Zweckverband Dachauer Galerien und Museen, Dachau 2001, ISBN 3-930941-26-0.

Eksterne lenker

Plein-air FAQ