Postmodernisme
Postmodernisme er en betegnelse på ulike retninger, innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og kunst, fra annen halvdel av 1900-tallet til vår tid. Postmodernisme er et svært sammensatt fenomen fra 1970-årene og framover, reaksjon på ulike moderne retninger innen kunst og kultur, delvis assosiert med dekonstruktivisme.
Selve begrepet «postmodernisme» er omstridt, i likhet med de ulike tankeretningene og metodologiene som kan inkluderes i begrepet. Enkelte later til å betrakte «postmodernismen» som enda en blant mylderet av «ismer» innenfor modernismen; andre mener det dreier seg om en helt ny retning i idéhistorien.
Innhold
Utviklingen av postmodernistisk tenkning
Postmodernismen kan sies å hvile på to grunnforestillinger: For det første at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket; for det andre at enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. Postmodernister vil derfor ofte ta utgangspunkt i tekstlige fremstillinger, snarere enn i tradisjonell empiri (det er imidlertid viktig å innse at en postmodernistisk definisjon av «tekst» vil være mye videre enn den tradisjonelle). Postmodernismen avviser all essensialisme og all totalisering. I praksis innebærer postmodernismen ofte overskridelse av 1900-tallets etablerte faggrenser.
Den franske poststrukturalismen fra slutten av 1960-tallet var avgjørende for utviklingen av postmodernismen. Selv om de selv nølte med å kalle seg «postmodernister», la idé– og kulturhistorikeren Michel Foucault (1926–84) og filosofen Jacques Derrida (1930–2004) premissene for videre teoriutvikling. Foucaults begrep diskurs og Derridas dekonstruksjon og différance er sentrale.
I motsetning til tilhengere av mange modernistiske «ismer», vektlegger postmodernistene historie og tradisjon. Blant tidligere tenkere som ofte nevnes som forgjengere og inspirasjon for vår tids postmodernisme, er Friedrich Nietzsche, Ferdinand de Saussure, Antonio Gramsci, Mikhail Bakhtin, Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer, Paul Ricoeur, Louis Althusser og Jacques Lacan. Postmodernismen har også vært inspirert av kunst og litteratur, som Cervantes, Rabelais, Laurence Sterne, Jorge Luis Borges og Samuel Beckett.
Postmodernismen har møtt, og møter fortsatt sterk motstand, både innenfor humaniora og naturvitenskapene. På enkelte felter har postmodernismen likevel langt på vei blitt normalperspektivet. Eksempler kan være ulike kulturstudier, postkoloniale studier og feminisme. Blant fagfolk som har bidratt til postmodernismen eller benyttet postmodernistiske innfallsvinkler innenfor ulike fagområder, kan nevnes Jean-François Lyotard, Jean Baudrillard, Richard Rorty, Fredric Jameson, Gilles Deleuze, Stuart Hall, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, Gayatri Chakravorty Spivak og Homi Bhabha.
Kunst
Postmodernisme kan ses som en reaksjon mot modernismens formalisme, dens strenghet og purisme, elitepreget og kravet om universialisme. Stikkord kan være nykonseptualismen og relativismen, en forestilling om at ikke noe samfunn eller noen kultur er viktigere enn noen annen. Kunsten skal ikke være universial og tidløs, men ufullkommen, folkelig, tilgjemgelig, kortlivet, lokal og midlertidig. Et vesentlig kjennetegn er at forskjellene mellom kunst og populærkultur forsvinner.
Kunstnere:
Jeff Koons - Roy Lichtenstein - Robert Rauschenberg - Andy Warhol
Arkitektur
Som arkitektonisk stil er postmodernismen preget av hyppig bruk av referanser og at arkitekturen blander elementer fra eldre perioder.
Innen arkitekturen er begrepet brukt fra midten av 70-tallet av bl.a. av arkitekten Charles Jencks. Han definerer postmodernisme som dobbel koding: kombinasjonen av moderne teknikk med noe annet (vanligvis tradisjonelle bygninger) for å få arkitekturen til å kommunisere med publikum og et opplyst mindretall, vanligvis andre arkitekter.
Begrepet har overlevet fordi det kan oppfattes som et fikserbilde som omskriver vårt behov for å navngi en ny erfaring. Vår tid har et diagnostiseringsbehov som omgir og holder i live begrepet om det postmoderne, som et uttrykk for en kriseerfaring, det vil si en erfaring av endring av eventuelt ( og forhåpentligvis) å bli annerledes.
Andre arkitekter: Daniel Libeskind · Aldo Rossi
Klassisisme
Den postmoderne klassisisme er en protest mot anonymiteten i seinmodernismen. Årsaken var den nye interessen for historiske bygninger. Særlig i 1970-årene oppstod det bevegelser som ønsket å ta vare på eldre arkitektur etter mange år med rivning. Den postmoderne klassisismen låner motiver fra stilhistorien og kombinerer disse med nye. Jakten på en ny klassisisme er godt demonstrert i arbeidene til arkitekten Charles Moore (1925-1993) i USA. Hans Piazza d`Italia i New Orleans (1975-78) er en offentlig plass med fontener, fasader i livlige farger, skjermvegger og klassiske detaljer som joniske kapitéler utført i rustfritt stål.
Regionalismen
Denne retningen er en protest mot det «stedløse» og «miljøødeleggelsene» som senmodernismens «internasjonale stil» førte med seg. Retningen mener at bygninger må ha en stedlig identitet, ta utgangspunkt i lokal byggeskikk og benytte naturlige materialer som leire, tegl og tre. De mener at det bare er på denne måten en kan frigjøre seg fra den miljøødeleggende industrien. Idealet er et økologisk hus som er tilpasset stedets klima, og som oppvarmes av solenergi.
Vern av eldre bygninger og interessen for «Folkearkitekturen» eller byggeskikken i landet får også ny betydning. På den ene side ble stadig mer arbeid gjort for å bevare og forbedre eksisterende bygninger, samt finne nye anvendelser for dem. På den annen side begynte arkitektene å gjenoppdage regionale særtrekk som de lot seg inspirere av. I Sea Ranch fra 1963, som ble tegnet av Charles Moore mfl., har vinden vært en viktig faktor når det gjelder utformingen. Her ligger husene tett omkring et indre gårdsrom for å skjerme mot stormen, mens taket følger bakkehellingen for å føre vinden over husene.
En boligblokk av Friedrich Hundertwasser (f.1928) i Wien fra 1985 viser en postmoderne videreføring av temaene stedstilhørighet, bruk av naturlige materialer og personlig preg. Bygningen er formet som et sandslott med uryddige tårn. De bølgende veggene og de intense fargene står i slående kontrast (noe postmodernismen ønsket) til de gamle og formelle nabobygningene. Huset skulle ikke bare se selvgrodd ut, men også være det. De som skulle bo der, var selv med på å planlegge og bygge huset. På denne måten ble siviliserte byborgere satt i en slags "naturtilstand", lik den gang folk laget hus av de byggematerialene de hadde i nærheten.
Dekonstruktivisme (= antikonstruksjon eller oppløsning)
Den kanskje mest utrolige, og for mange observatører uforklarlige, utvikling av postmodernismen er det som har vært definert som dekonstruktivisme. Det er ikke en bevegelse, men en holdning som gir plass for kollisjon mellom fragmenter i underlige vinkler og irregulære koordinatsystem.
Litteratur
- Bertens, Hans & Joseph Natoli (red.): Postmodernism: the key figures. Blackwell Publisher 2002
- Jencks, Charles: What is Post-Modernism? Art & Design 1986
