Renessansearkitektur
I renessansen endret arkitektrollen seg, og han fikk en høyere status enn i middelalderen. Arkitektene begynte identifisere seg med bygget, og ønsket å skape noe som ikke skulle endres. Geometri og matematikk var sentralt som i samtidens malerkunst. Helhetstanken var også sterk blant periodens arkitekter, harmoni og elementenes forhold til hverandre var viktig. Skjønnhet var matematisk definert, og over og underordning av bygningsdeler sto sentralt.
Man finner gjennom århundrene mange eksempler i Italia på bygninger som har videreført den klassiske elegante stilen fra antikkens Hellas og Rom. Firenze var en by som aldri hadde glemt Italias klassiske arv.
Innhold
Ungrenessansen.
.jpg)
Filippo Brunelleschi
Den som gjeninnførte den «klassiske stilen» i bygningskunsten var gullsmeden og arkitekten Filippo Brunelleschi (1377-1446). I 1420 fikk Brunelleschi i oppdrag å fullføre domen i Firenze. Kirken manglet den store kuppelen som skulle hvelve seg over den østlige delen. I grunnen var det en ingeniøroppgave, som besto i å bygge den største kuppelen som var blitt slått over en italiensk kirke, med en diameter på 43 m og en topphøyde på 90 m. Brunelleschi studerte Pantheon i Roma, og andre romerske hvelv for å finne en måte å løse problemet på. Kuppelen var så stor at han måtte plassere lag på lag med konsentriske ringer, bestående av sten og mursten, oppå hverandre. Hver ring måtte kunne tåle presset fra den neste. Stenene dannet åtte solide ribber som hvilte på hjørnene i oktogonen en åttekantet bygningsdel under selve kuppelen. Brunelleschi som hadde erfaring som brobygger og fortifikasjonsingeniør, måtte bruke all sin erfaring for å løse denne oppgaven. Kuppelen ble oppført i perioden 1420-36, og ble regnet for et av verdens underverker. Det endelige resultatet viser en paraplyformet kuppel med klare gotiske trekk. De eneste byggverkene som kunne måle seg med den var Pantheon i Roma og Hagia Sofia kirken i Istanbul.
Samtidig som Brunelleschi arbeidet på domkuppelen, oppførte han også Hittebarnshospitalet i byen. Det blir regnet som et av ungrenessansens viktigste verk.
I dette bygget introduserer han andre skjønnhetsidealer enn i gotikken. Idealene er tydelig inspirert av den romerske bygningsstilen. Det er ikke lenger de vertikale bevegelsene som er dominerende, men et harmonisk samspill mellom horisontale og vertikale linjer som fanger øye. Arkaderekken i bygningens fasade har lette, slanke søyler og vinduene er elegant plassert rett over buene. Renessansemotivet hvor man kombinerte en bundet og lett konstruksjon, skulle bli retningsgivende for den senere arkitekturen. Brunelleschi hadde studert klassiske bygninger og skulpturer i Roma, og var ansvarlig for at man igjen begynte å bruke det klassiske søylesystemet. Han introduserte også i alle sine offentlige og private bygninger, en ny form for romfølelse som var unik i renessansen.
Da Brunelleschi døde i 1446, ble han etterfulgt av en hel rekke unge, entusiastiske arkitekter som var rede til å føre hans tanker og verk videre. De viktigste var Michelozzo Michelozzi, Benedetto og Giuliano da Majano, og Antonio og Giuliano da Sangallo, og først og fremst den store teoretikeren blant dem, Leone Battista Alberti.
Michelozzi
.jpg)
Michelozzi bygget det første bypalasset i Firenze i 1445. Dette ble retningsgivende for den senere palassarkitektur.
Kjøpmannspalassene skulle utstråle familiens posisjon, og var svært viktige bygg. Man delte opp bygget etter funksjon. Den vanlige oppdelingen var å ha redskapsrom, og lager i første etasje. I andre etasje hadde man de “edle” rom, dvs rom for representasjon, samt fellesrom for familien. Denne etasjen kalles Piano nobile. Resten av huset inneholdt de private familierommene.
Palazzo Medici er delt opp i tre etasjer. Nederst langs bakken finner vi et stylobat, som danner en slags benk langs fasaden. Dette indikerer at det er et vikig bygg. Den første etasjen er relativt høy og murverket består av grovt tilhugget sten som betegnes som rustika. Hjørneavslutningen er ikke markert. I hovedetasjen er murverket finere, og i øverste etasje er murverket glatt. Denne inndelingen er en måte å vise at trykket i bygningen er størst nedert. Palasset har også varierende vindusløsninger i de forkjellige etasjene. Vinduene nederst er enkle og befestet, noen av dem er satt inn i store hvelvinger. Vinduene i andre etasje er delt i to og satt inn i buer, men de er ikke så dominerende. Den øverste etasjen har den samme vindusløsningen, men de er ikke innrammet av buemønsteret i muren. Hver etasje er klart adskilt med horisontale bånd. Huset er avsluttet mot himmelen med en kraftig takgesims. Dette er et middelaldersk trekk.
Alberti
Alberti tolket den romerske arkitekturen og forente den med det nyeste innen matematikk og estetikk i renessansen. Han var den første som formet et komplett arkitektonisk program, og det la grunnlaget for en helt ny arkitekturtype som inkorporerte romerske trekk i renessansens bygg. I 1446 oppførte han Ruccelai palasset i Firenze.
Dersom vi sammenligner Palazzo Ruccelai med Palazzo Medici, vil vi se at dette bygget har en mer harmonisk oppbygging. Det viktigste nye trekket, er at arkitekten bruker de klassiske søyleordener i fasaden slik vi kjenner det fra bl a Colosseum i Roma. Rustikeringen (fasadens struktur) er også jevnere i hele bygget og har et mønster av horisontale og vertikale linjer.
For alle arkitektene i ungrenessansen, var antikken det store forbildet; men det var ikke en tom og innholdsløs etterklangskunst de skapte. Deres viten om antikken var simpelthen ikke stor nok til at de kunne etterligne den slavisk. Det er først med høyrenessansen at kunnskapen om antikken virkelig blir dyp og inngående.
Høyrenessansen
Arkitekturen i høyrenessansen videreførte interessen for de klassiske formene som var introdusert i ungrenessansen, men det blir lagt større vekt på balanse, harmoni og integrasjon.
Bramante
.jpg)
Donato Bramante (1444-1514) var den mest markante arkitekten på denne tiden. Han begynte sin kunstneriske karriere som maler, og arbeidet i Piero della Francesca stil. Etter et lengre opphold i Milano, samtidig som Leonardo var der, slo Bramante seg ned i Roma. I Roma ble hans mest kjente verk laget; Il Tempietto (1502).
Tempelet ble bygget på stedet hvor St. Peter ble korsfestet med hodet ned. Selve tempelet er oppført på gårdsplassen ved kirken S. Pietro in Montorio, og har en sentralplan - sirkelform. Sirkelen var et symbol på den perfekte form og dessuten et evighetssymbol. Bygningens stil representerte den romerske arv. Til tross for de beskjedne dimensjonene, er tempelet et perfekt mønster på romersk stil.
Tempelet er bygget på et geometrisk system hvor alle elementene står i relasjon til søylene. Nederste etasje har en omgang med 16 doriske søyler. Disse hviler på en kraftig base. Den ytre trappen danner tre ringer. Veggen i første etasje er inndelt i 16 pilastre som svarer til samme antallet søyler. Mellom pilastrene er det dører og nisjer i et spesiell rytme bestående av 8 nisjer, fire vinduer og fire vegg elementer.
Dersom man gir hvert bygningselement i veggen et bokstavnavn vil rytmen se slik ut: ABACABA, dvs. pilaster = a, nisje = b, dør = c. Bramantes måte å skulpturere muren på med nisjer slik at den blir “bevegelig”, var helt nytt i høyrenessansen. Dører og nisjer blir selvstendige elementer i muren, og ikke bare funksjonelle nødvendigheter som tidligere i renessansen.
Bramante fikk etter dette i oppdrag av pave Julius II å bygge den nye Peterskirken. Det var meningen å oppføre kirken som en sentralkirke formet som et gresk kors. Bramantes planer for den nye hovedkirken for den romers-katolske riket utviklet seg som et geometrisk system. Han tegnet et sentralanlegg som et gresk kors, med midtkuppel og tunnellhvelv i de store korsarmene. Han satt også inn fire sekundære kors et i hver korsarm. Disse skulle krones av mindre kuppler. Denne planen for kirken hadde flere svakhetspunkter og da Bramante døde i 1514 var bare grunnarbeidene ferdige. Michelangelo som overtok arbeidet i 1546 forenklet Bramantes planer og gjorde den mer massiv.
Palass i Roma
Det viktigste høyrenessansepalasset i Roma er Palazzo Farnese, tegnet i 1517 av Antonio da Sangallo. Vi ser at ungrenessansen differensiering av murlivet i de forskjellige etasjene er forlatt til fordel for et glatt murliv. Hjørnene er klart definert med kvadersten. Fasaden er harmonisk og velproporsjonert, men arkitekten har livet opp vindusomrammingene ved å variere dekoren over vinduene, særlig i andre etasje.
Høyrenessansearkitekturen er preget av balanse og harmoni, men får også preg av storhet og høytidelighet. Utviklingen går fra ungrenessansens letthet og fine planlegging av flatene til høyrenessansen storhet og dristige høyrelieff i muren.
Palladio
Omkring 1550 skjer det en nyvinning i arkitekturen. Andrea Palladio (1508-80) skapte 1500-tallets mest harmoniske og avklarte byggverk. Disse skulle sette dype spor etter seg i bygningskunsten helt frem til i dag. En medvirkende årsak til dette er at Palladio «markedsførte» sine villaer ved å skrive bok om dem.
Litteratur
- Ackerman, James S.: Palladio, Penguin 1966/91
- Gardner`s : Art Through the Ages, Orlando Fl 2001: Ch 19-23
- Toman, Rolf red. Kunsten i den italienske renessansen , Spektrum forlag 2007 ISBN 978-82-7822-576-9
- Vasari, Giorgio; Berömda renässanskonstnärers liv, Gøteborg 1926. 1984, ISBN 91-86536-02-8
- Wittkower, Rudolf; Aechitectual Principles in the age of Humanism, London 1949, 1988 ISBN o-85670-946-8
- Watkin,David: A History of Western Architecture, 3 rd ed., London 2000,
- Wölfflin, H.: «Principles of Art History», i Kleinbauer, W.E. i: Modern Perspectives in Western Art History, Toronto 1989
Eksterne lenker
Art nouveau | Barokk | Bysantinsk arkitektur | Dragestil | Funksjonalisme | Gotisk arkitektur | Gresk arkitektur | Historisme | Klassisisme | Kritisk Regionalisme | Nygotikk | Postmoderne arkitektur | Renessanse arkitektur | Rokokko | Romansk arkitektur | Romersk arkitektur | Sveitserstil | Tidlig kristen arkitektur |
