Romersk arkitektur

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Med romersk arkitektur mener en som oftest arkitekturen i Romerriket ca. 200 f.Kr. - 500 e.Kr.

Noen av de viktigste kravene romerne satt til byggekunsten var at man skulle ha en god byggeteknikk, tilpasse bygget til funksjonen og legge vekt på byggets estetiske utforming. Alle disse kravene var like viktig i byggeprosessen. Romerne gjennomførte mange nyvinninger innen byggekunsten og brukte bedre byggemetoder enn grekerne. Typisk for romersk byggekunst er at de tok det de likte fra den greske arkitekturen og anvendte det etter behov. Romerne hadde funnet ut at dersom de brukte lavaholdig jord eller knust lava i mørtelen, ble den sterkere. Sementen var oppfunnet, og ved hjelp av den nye og sterkere mørtelen kunne de bygge tykke og solide murer. De tykke murene hadde god bærekraft for å tåle trykket fra buer og hvelv. Bruken av buer og hvelv blir regnet som de viktigste trekkene i den romerske byggekunsten. Romerne kunne også lage buer uten sement fordi sluttstenen- den øverste stenen, låste de andre fast. Romerne utviklet en byggeteknikk som var usedvanlig smidig og som kunne tilpasses nesten ethvert behov.

Samfunnsforhold

Ca. 500 f. Kr. tok Roma sine første skritt mot fremtidig storhet ved å fordrive de diktatoriske etruskerkongene og erklære seg som republikk. Det nasjonale temperamentet begynte å vise seg ved systematiske erobringer, slik at romerne på 200-tallet f.Kr. dominerte Italia, og på 100-tallet f.Kr. sikret de seg Nord-Afrika og Spania. Da Augustus grunnla keiserriket i år 30 f.Kr., behersket de hele den kjente verden, og Middelhavet var, slik navnet antyder, havet midt i verden.

En av de viktigste drivkreftene bak imperiebyggingen var romernes militærsystem. Allerede på 400-tallet f.Kr. måtte alle våpenføre menn tjene hæren fra de var 17 til de var 68 år. Militærleirene, som først ble plassert som bruhoder under erobringstoktene, ble etter hvert vanlige byer. Byene formidlet romersk ånd og kultur gjennom administrasjon, lovgiving og handel. Militarismen var kanskje den viktigste samfunnsformende kraft som førte til at romerne gjennom århundrene utviklet sansen for organisering og dominerende lederskap, og at de verdsatte egenskaper som disiplin, lojalitet, viljestyrke og handlekraft.

Etter romernes seier trengte ikke de beseirede folkeslag å gi avkall på sin nasjonale identitet og sine egne skikker. De kunne leve videre innenfor Romerriket, bare de aksepterte romersk lov, skatter, militærtjeneste og en lite krevende religion. Når det gjaldt rase og religion, var antakelig toleransen større enn under grekernes berømte demokrati. Felles lovsystem, språk og politikk, samt den storstilte utbyggingen av veier, bruer, vannforsyning og organisering av handelsflåten var en viktig strategi for å holde et stort imperium sammen. Dessuten ble "standardiseringen" av alle offentlige bygg en viktig del av propagandaen. Romerske byggverk skulle minne alle om hvem som hadde makten i imperiet.

I det lange løp begynte kostnadene til det statlige forsvar av 5000 km grenselinje å merkes. På 300-tallet e.Kr begynte tilbakegangen av Romerriket. Ansamlingen av fiendtlige hærstyrker ved grensene hindret handelen og fremskyndet tilbakegangen. Byene øst i Middelhavet greide å ri stormen av, men ikke Roma. Riket ble delt i to, et vestromersk og et østromersk rike. I 476 e.Kr. abdiserte den siste vestromerske keiseren. Det vestromerske riket ble etter hvert overtatt av germanske stammer og gikk i oppløsning. Det romerske imperium gikk ikke til helt til grunne. Det østromerske riket med Konstantinopel som hovedstad (i dag: Istanbul) fortsatte å eksistere i ca. 1000 år til.

Arkitekturen

Grekernes bidrag til arkitekturen hadde vært å tilføre eleganse i detaljene og harmoniske proporsjoner. Romerne derimot fokuserte mer på umiddelbare praktiske formål enn det estetiske tilfredsstillende. De baserte seg i høy grad på gresk form og smak når de trengte verdige og mektige bygninger som passet for et verdensrike. Så sammen med egen kultur ble også det greske spredd over hele Vest-Europa. Det er blitt sagt at det var grekerne som skapte den europeiske kulturen, men at det var romerne som formidlet den. Estetisk sett er den romerske arkitekturen "grovere", men konstruksjonsmessig mer avansert enn den greske. Der hvor grekerne søkte den fullkomne skjønnhet i sin arkitektur, satte romerne slik idealisme til side. De var et robust folk med praktisk sans, mestere i å løse tekniske problemer, skape lover og administrere over store landområder. I Romerriket nådde arkitekturen, delvis ved hjelp av nye teknikker, et nivå som europeisk arkitektur på enkelte områder ikke skulle nå før på 1600-, 1700- eller til og med på 1800-tallet. Romerne utviklet de største ingeniørarbeider verden hadde sett til da: veier, bruer, akvedukter (vannforsyning), kloakker, tunneler og enorme bygninger ved hjelp av ny teknikk og nye bygningsmaterialer. Mens gresk arkitektur gjenspeiler grekernes sans for frihet og individualisme, gjenspeiler romersk arkitektur i høy grad romernes sans for organisering og lederdominans.

Monumentalitet

Romerske styresmakter satset på store offentlige folkebygg for å ha et tilbud til de store massene av arbeidsledige romere (romerne benyttet krigsfanger/ slaver til å arbeide for seg). "Brød og sirkus" ga de annet å tenke på enn politikk, og styresmaktene ønsket minst mulig innblanding. Som typer var mange av folkebygningene av gresk opprinnelse, f.eks. badeanleggene og veddeløpsbanene. Men de romerske utgavene hadde et langt mer monumentalt preg enn originalene. Monumentaliteten skulle minne folket om keiserens dominerende rolle og romerrikets storhet.

Standardisering

Bygninger med samme funksjon skulle utformes likt. Et romersk tempel skulle se likt ut enten det var i Roma eller et annet sted i Romerriket. Standardiseringen og byggets størrelse var en viktig del av den romerske propagandaen. Hvor som helst i Romerriket skulle en bli minnet om at det var romerne som hadde lederskapet, og at en tilhørte en del av et stort imperium.

Akser og symmetri

Sansen for organisering og dominans viser seg i bruken av akser og symmetri. Hos grekerne lå bygningene som regel fritt i forhold til hverandre. Hos romerne derimot ble bygningene plassert langs dominerende akser, gjerne med en dominerende bygning i enden av aksen. Et eksempel på dette er Augustus Forum (markedsplass) i Roma. Her er det plassert stoaer (se gresk antikk) med søyleganger langs begge sider av en rektangulær plass, og plassen er lukket med et tempel i enden. Selv om inspirasjonen var hentet fra grekerne, har anlegget et typisk romersk preg. Bygningene plasseres ikke, som hos grekerne, i forhold til de naturlige omgivelser og i samklang med landskapets konturer. Hos romerne utvikles et nytt konsept: "planlagte områder lukket inne av arkitektur". De nye fora ble i høy grad planlagt som overveldende kulisser for keiserlig makt.

Dominans

Grekerne var opptatt av at alle bygningstypene hadde samme betydning, f. eks. skulle ingen bygning rundt den greske markedsplassen, agora, dominere over noen av de andre. Dette synet delte ikke romerne. På den romerske markedsplassen, forum, fikk enkelte bygninger en dominerende utforming. Romerske bygg hadde dessuten en tydelig hovedfasade som arkitektene viet stor oppmerksomhet. Dette skiller seg sterk fra den greske arkitekturen der alle fasadene ble oppfattet som like viktige. Utformingen av veier og bruer viser at romerne også hadde et helt annet syn på naturen og landskapet enn grekerne. Grekerne respekterte naturkreftene, mens romerne ville styre over naturen; de ville være den dominerende part. Romerne planla derfor at veiene, bruene og akveduktene skulle gå så rett fram som mulig uten å føye seg etter det naturlige terrenget. Veier o.l. skulle så å si seire over landskapet, og slik ble det også forstått. De ble et imponerende symbol på romernes erobringer. Dersom det ble vunnet et slag, krevde keiseren at seieren skulle markeres med en ny vei, og dermed ble det nyttige og symbolske slått sammen.

Interiørarkitektur

I amfiteateret Colosseum i Roma var arkitekturen utpreget romersk. Grekerne var kjent for sin eksteriørarkitektur, med unntak av teatrene. Det greske teateret hadde ingen utside, det var plassert i en naturlig skråning i landskapet, vanligvis utenfor selve byen. Benkeradene var anlagt i skråningen, og ofte var naturen alene bakteppe for skuespillerne i form av åser eller hav. Dette står i skarp kontrast til Colosseum,som er plassert på flat mark midt i byen. Et slikt amfiteater måtte ha både inn- og utside, og for skuespill måtte en skape et bakteppe. Romerske arkitekter konsentrerte seg mer om interiøret enn eksteriøret fordi de fleste av "folkeaktivitetene" foregikk inne i bygningene. Bygningenes hovedfasade ble, som tidligere nevnt, viet stor oppmerksomhet i forhold til de øvrige fasadene, men dette var ingenting i forhold til den overdådige dekoreringen inne i bygningene.

Ingeniørkunst

Utviklingen av romersk byggeteknikk foregikk langsomt og prøvende, men den er blant historiens store arkitektoniske nyskapninger.

Utvendig viser Colosseum en komplett serie greske søyleordener. Dorisk på bakkenivå, jonisk i 2.etasje og korintisk i 3.etasje. Søylene har derimot ikke noen bærende funksjon. Søylene er bare et dekorativt element som er plassert på utsiden. De bærende elementene, buene og hvelvene, er inne i selve bygningskroppen. Med denne nye teknikken trengte ikke romerne lenger å basere seg på søyler og bjelker slik grekerne gjorde. De hadde utviklet den ekte buen som et langt mer effektivt bærende element. Det var for øvrig ikke romerne som oppfant buen. Den ekte buen går kanskje så langt tilbake til som 2500 f.Kr. Romerne var ikke et spesielt oppfinnsomt folkeslag. Men det kan være noe riktig i Vitruvius' (romersk arkitekt og arkitekturteoretiker) kommentar: "Grekerne hadde ideer, men satte dem ikke ut i livet." Så mens grekernes mekaniske og hydrauliske innretninger ofte forble på tegnebrettet, brukte romerne kunnskapene for å gjøre dagliglivet lettere.

Utviklingen av buen, ulike hvelvkonstruksjoner (tønnehvelv, krysshvelv) og kuppelen gikk hånd i hånd med utviklingen av byggematerialet betong og teglstein. Egenskapene til vulkansk jord blandet med kalk til vannbestandig betong ble tidlig oppdaget på øya Santorini. Romerne brukte flere typer tilslag i betongen, noe som de med et fellesnavn kalte caementum. Kombinasjonen av hvelv, buer og betong, åpnet en ny verden av muligheter for romutforming. Rommene kunne gjøres bredere og høgere. De nye folkebygningene skulle romme tusenvis av mennesker, og med den nye teknikken fikk alle plass under samme tak. Siden søyleordenene ikke lenger var nødvendige for strukturen, kunne de "leke" med de gamle greske søyleordnene. Et karakteristisk trekk ved romersk arkitektur er nettopp bruken av ikke-bærende søyler som dekorasjoner, ofte helt eller delvis trukket inn i veggen som halvsøyler. Søylene kan også gjøres flate og firkantete og kalles da pilastrer. Teknisk oppfinnsomhet blomstret i romerske konstruksjoner, og ble ikke overgått før renessansearkitektene leste Vitruvius' lærebøker eller brukte klassiske forbilder. F.eks. var kuppelen på templet Pantheon i Roma verdens største helt fram til 1800-tallet. Konstantins triumfbue

Oppdagelsen av buens og betongens muligheter kom til å påvirke alle deler av dagliglivet: veier, bruer, akvedukter, havner og bygninger, vannforsyning og avløp. De velstående hadde innlagt vann og toalett, mens den øvrige befolkningen kunne benytte seg av offentlige toaletter og badeanlegg. Oppvarmingen av husene skjedde vanligvis ved fyrfat med kull som ble brakt med fra rom til rom, men i kaldere strøk som Britannia og Gallia, brukte de varmluft. Den oppvarmete luften steg opp fra ovner på undersiden av gulvet og opp i værelsene gjennom kanaler og rister.

Den nye teknikken, buer og hvelv, ble demonstrert i de romerske triumfbuene. Slike triumfbuer, som ofte ble plassert ved inngangen til forum, ble reist til minne om militære seire. De måtte være brede nok til at triumftoget kunne marsjere gjennom, foran de jublende massene, med vogner lastet med krigsbytte. Triumfbuene kan bestå av én enkel bue eller av tre stykker (liten, stor, liten) slik som Konstantins triumfbue. Romersk ingeniørkunst bidro i stor grad til Romas teknologiske overlegenhet og arv, og bidro til byggingen av hundrevis av veier eller viadukter, broer, akvedukter, bad, termer, teatre og arenaer. Mange monumenter, som Colosseum, Pont du Gard og Pantheon, står den dag i dag som bevis på romersk ingeniørkunst og kultur. De første leiegårdene, insulae, som kunne ha flere etasjer, ble også utviklet av romerne.

Romerne er spesielt kjent for sin arkitektur, som er sammenlignet med de greske tradisjoner og har navnet klassisk arkitektur. Romersk arkitektur har en del stilmessige likhetstrekk med den greske, selv om det var flere forskjeller mellom romerske og greske bygninger. Disse forskjellene er f.eks. at Gresk arkitektur er en arkitravarkitektur som legger vekt på det ytre, mens den romerske arkitekturen er opptatt av å utvikle rommene inne i bygningene. Sett bort fra to nye søyletyper, kompositt og toskansk, og kuppelen, som var av etruskisk opprinnelse, hadde Roma få nye arkitektoriske innovasjoner før slutten av republikken.

Det var i senrepublikken, første århundre f.Kr., at romerne oppfant betong, laget med kalk og pozzolan som bindemiddel, som snart ble hovedbygningsmaterialet i de romerske bygningene, og gjorde det mulig å bygge bygninger i monumentale størrelser. I det samme århundret skrev Vitruvius De architectura, den første bevarte avhandlingen om arkitektur i historien. Mot slutten av århundret tok romerne også i bruk glassblåsing, rett etter at det ble oppfunnet i Syria, og mosaikk tok riket med storm etter Sullas kampanjer i Hellas.

Viadukt

Betong førte til byggingen av de brolagte og holdbare romerske veiene, som var i bruk tusen år etter Romas fall. Byggingen av veinettet i riket bidro sterkt til Romas makt og innflytelse. Veiene ble opprinnelig bygget for hæren, men de utviklet seg til å bli handelsveier, og førte til uttrykket «alle veier fører til Rom». Den romerske staten opprettet veistasjoner som bidro til forfriskninger til de reisende, broer, og til og med et hesteavløsningssystem som gjorde det mulig for en forsendelse å reise opp mot 800 km på 24 timer.

Akvedukt

Romerne bygde flere akvedukter for å bringe vann inn til byene og til de store jordbruksområdene. Roma var utstyrt med elleve akvedukter som tilsammen utgjorde en lengde på 350 km. De fleste akveduktene var konstruert under overflaten, med kun en liten del over bakken. Kun drevet av tyngdekraft, transporterte akveduktene tusenvis av liter vann.

Romerne hadde også et godt utviklet sanitærsystem. De hadde offentlige bad, som ble brukt både til hygienemessige og sosiale formål. Mange romerske husstander hadde vannklosett, innendørs rørsystem og komplekse kloakksystem.

Bygningstyper

Romerske styresmakter la vekt på å anlegge folkebygg til bruk for idrett og underholdning. Disse offentlige bygningene var en gave til folkemassene fra keisere og hærførere. Alle keisere med respekt for seg selv skulle bygge minst ett slikt bygg. Som en del av propagandaen var keiserne nøye med å få navnet sitt over hovedinngangene.

Teateret

Det greske teateret var forbildet, og romerne fortsatte å benytte den greske utformingen med halvsirkel. Derimot plasserte ikke romerne teateret i landskapet slik som grekerne, men anlegget ble bygget opp både med en utside og en innside. Skuespillene som ble vist hos romerne, var langt mer folkelige. Grekerne satte i scene de store tragediene, mens romerne var opptatt av å ha det moro med grove varietéer med innslag av dyrekamper.

Termene

Badeanleggene eller termene (av gresk thermos = varm) hadde en viktig plass i romernes dagligliv. I et Roma som var preget av lediggang, ble det badet opptil åtte ganger om dagen. Badene lå ofte i luksuriøse og gigantiske bygninger. Diokletians (romersk keiser) termer i Roma fra ca. 300 e.Kr. opptok et område på 380 m x 370 m. Termene var utformet som små byer med bymurer. Anleggene var vanligvis symmetrisk utformet med dominerende akser. Innenfor porten finner en store hageanlegg med spaserveier og fontener, foredragssaler og idrettsbaner. Selve badeanlegget med de ulike baderommene (varme og kalde bad), badstuer, svømmebasseng og massasjerom lå i midten. Badegjestene måtte følge et strengt regulert badeprogram.

Hippodromen

Cirkus , betegnelsen på romernes veddeløpsbane, ble hovedsakelig brukt til kappkjøring med hest og vogn. Vanligvis en langstrakt arena omgitt av tribunebygninger. Den best bevarte veddeløpsbanen, den store Cirkus Maximus i Roma, hadde plass til 150 000 tilskuere. Romerne bygget sine veddeløpsbaner i nærheten av keiserpalasset; som bygninger med både en inn- og utside i motsetning til grekerne som la sine veddeløpsbaner, Hippodromene, inn i terrenget.

Amfiteateret

De fleste folkebygningene hadde greske forbilder, slik som teateret, termene og veddeløpsbanene. Amfiteateret derimot var en romersk oppfinnelse. Dette byggverket ble formet som en stor oval. Sitteplassene, i flere etasjer, gikk sammenhengende rundt arenaen i sentrum. Colosseum, et av de mest kjente monumentalbygningene fra Romerriket, hadde plass til nesten 50 000 mennesker. På under 10 minutter kunne hele anlegget tømmes for tilskuere. Dette viser romernes evne til å løse praktiske oppgaver. Amfiteateret ble brukt til dyre- og menneskekamper. Hver uke ble det framført blodige gladiatorkamper. Ved innvielsen av Colosseum gikk det med hele 9000 dyr.

Det romerske tempel

De romerske templene skiller seg ut fra de greske på flere punkter.

  • Romerne la hovedvekten på fasaden slik at man klart kunne se hva som var foran og bak på tempelet. Grekerne som likte symmetri utformet templene slik at de så mest mulig lik ut fra alle sider.
  • Romerske templer hadde trapper kun foran selve fasaden, greske templer har trapper på flere sider.
  • Cellaen i romerske templer kunne ha flere rom, ett for hver gud. De greske templene hadde vanligvis bare ett rom i Cellaen.
  • De fleste romerske templer hadde ingen peripteros (søylerekke rundt Cellaen). Halvsøyler ble innlemmet i Cellamuren.

Rundtemplet

Det er vanlig å finne rundtempler i romersk arkitektur. Denne tempelformen var relativt sjelden hos grekerne. I rundtemplene var cellaen formet som en sirkel.

Det ble bygget flere templer etter gresk modell. Forskjellen var at mens de greske templene hadde søylegang rundt alle fire ytterveggene, hadde de romerske bare søylegang ved den dominerende hovedinngangen. De øvrige ytterveggene var massive og dekorert med pyntesøyler/halvsøyler. Den romerske etterligningen hadde i motsetning til originalen en markert hovedinngang, og det var derfor bare trapp på denne siden av bygningen. Som tidligere nevnt åpnet hvelv- og kuppelkonstruksjonene nye muligheter for utforming av store søylefrie rom. Rundtempelet, som var en romersk oppfinnelse, benyttet seg av disse nyvinningene. Pantheon, som ble bygget av keiser Hadrian mellom 120 og 124 e.Kr., er et av de best kjente rundtemplene. Dette tempelet, "alle guders tempel", ble i motsetning til de greske templene bygget for å sees både fra innsiden og fra utsiden. Tempelet består av en forhall med søyler som står inntil et rundt rom med kuppel over. Søylehallen er en kopi av et gresk tempel og fungerte som inngang til selve tempelet. Rundbygget består av en massiv yttervegg som er hele 8 m tykk, og over denne ytterveggen hviler en enorm betongkuppel. Øverst i kuppelen er det laget en stor åpning som slipper inn dagslyset. Diameteren i rommet er på hele 43 m, og det samme er høyden i rommet. Rommet ble overdådig dekorert.

Det romerske forum

Et viktig trekk ved romersk byggekunst var organiseringen av byen. Den romerske byplan var dannet på et rutenettmønster. Hovedgatene krysset hverandre på byens torg, forumet, som var sentrum for offentlig virksomhet, religiøs tilbedelse og handelsvirksomhet.

Basilika

Mye av det offentlige livet foregikk i basilikaen, som var den tids rettslokale. Bygget kunne også inneholde handelsvirksomhet og børs. Basilikaen besto av et rektangulært rom med flere søylerekker som inndelte det i et bredt midtrom (midtskip) og to smalere siderom (sideskip). Midtskipet hevet seg over midtskipene og hadde en vindusrekke øverst på veggen som ga rommet dagslys. Denne bygningstypen la senere grunnlaget for de første kristne forsamlingslokaler.


I den offentlige sektor oppsto det en ny bygningstype, basilikaen. Først i byen Basilica Porcia i 184 e.Kr. Fordi en trengte plass til stadig mer omfattende og komplekse juridiske og kommersielle aktiviteter, ble basilikaen en populær bygning under keisertiden. Bruken av tegl og betong muliggjorde store åpne rom uten søyler som kunne romme store forsamlinger. Dette mønsteret tok den kristne kirke opp, og basiliken ble etablert som norm for senere kirkebygging. Basilikaen, som vanligvis var rektangulær, dobbelt så lang som bred, var delt i en hoveddel (midtskip) og enkle eller doble sideskip avdelt med søyler. Siden hovedskipet som regel raget over sideskipene, kunne en plassere vinduer øverst på hovedskipsveggene slik at en fikk dagslys inn i hovedskipet. I en halvrund apsis i den ene enden var det gjerne en opphøyet plass for tribunalet, der magistraten satt.

Leiegården - Insulaen

Roma var en millionby rundt år 0, og boligbehovet var derfor betydelig. For å få plass til alle innenfor et område der de offentlige bygningene/plassene lå i gangavstand fra boligene måtte de bygge i høyden. Romerske leiegårder, de såkalte insulaer, hadde ofte tre eller fire etasjer, men de kunne også bygges opp til både fem og seks etasjer. Det var butikker i 1.etasje, mens de øvrige etasjene inneholdt boliger. Som i våre dager kunne den tids leieboere bli utnyttet. Bygningen var ofte dårlige rent konstruktivt, og faren for brann var stor. Dersom en brann oppsto i de underste etasjene var det liten mulighet for de som bodde i de øverste etasjene å komme seg i sikkerhet. Som en følge av denne faren ble det innført regler/forskrifter. Disse forskriftene stilte blant annet krav om maksimumhøyder for leiegårdene, og det ble påbudt med flate tak for at brannvesenet skulle kunne komme til.

Villaen

Hadrians villa, rester av "Det maritime teater" De rike romerne brukte landstedene sine, villaene, som tilflukt fra storbyens mas og jag. De var gjerne bygd på små, selvforsynte eiendommer som i eierens fravær ble drevet av en forpakter. Rundt et atrium (lukket gårdsplass) lå ulike oppholdsrom som spisesal med lange benker på tre sider av bordet (romerne lå til bords), bibliotek, soverom og toaletter. De kunne delvis være i 2.etasjer.

Slottet

Slottene, bebodd av nesten guddommelige keisere, var overdådige både utvendig og innvendig. Hadrians slott/villa i Tivoli (134 e.Kr.) var nærmest et lite kongerike. En kan fremdeles se rester etter de 10 kilometerne med hager, paviljonger, slott, bad, teatre og templer.

Monument

Pantheon er kanskje det vakreste rommet som ble skapt i antikken. Tempelet var viet til “alle guder” og ble oppført i keiser Hadrians periode ca. 118-128 e. Kr. Tempelet har en enorm kuppel som hviler på en sylindrisk tambur. Her får man et inntrykk av hvor dyktige romerne var til å bygge hvelv.

Colosseum er en romersk arena.Man tok i bruk de forskjellige søyleordner. I første etasje brukte man dorisk, andre jonisk og i tredje korintisk søyleorden. Denne måten å bruke ordenene på ble et forbilde for senere arkitektur.

Se også

Litteratur

  • L'Orange, H.P. Oldtidens Bygningsverden Oslo 1978 ISBN 82-09-01668-7

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Romersk arkitektur.