Sakrament

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. en diakon, prest eller biskop, og består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer, det vil si at det antas at den fysiske seremonien har en metafysisk parallell.

Sakramentsforståelse

Sakramentsforståelsen er blant de viktigste skiller mellom de forskjellige kirkesamfunn. Det er ikke bare forståelsen av de enkelte sakrament som varierer; også antallet kirkelige handlinger man regner som sakramenter er forskjellig.

Katolske sakramenter

Den katolske kirke anerkjenner syv sakramenter:

Sakramentene sees som nådemidler, det vil si hjelpemidler for å oppnå frelse. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft. Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus. Sakramentet er symbolsk i den forstand at det har en ytre form som illustrerer den indre, men det er den indre hendelse som er det sentrale; symbolikken er bare et hjelpemiddel for å kunne motta sakramentet med den rette innstilling.

De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige, det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Unntaket er dåp, som kan utføres av hvem som helst, til og med en ikke-kristen, så lenge de ytre former og intensjonen er riktige. For ektevigsel kreves kun diakonvigsel, for nattverd, skriftemål og sykesalving prestevigsel og for ordinasjon bispebigsel. I vestlige land er ferming i utgangspunktet forbeholdt biskoper, men kan etter tillatelse formidles av en prest. I ortodokse kirker og katolske kirker i det østlige middelhavsområdet foretas konfirmasjonen av prester.[1]

I tillegg til spørsmålet om gyldighet, som er et teologisk spørsmål, ser Den katolske kirke også på lovlighet, som er et kirkerettslig spørsmål. Dette omfatter for eksempel prestens status (en laisert prest kan bare i helt spesielle tilfeller formidle sakramentene lovlig) og andre omstendigheter som sted (for eksempel, ekteskap skal inngås i sognekirken såfremt det ikke er gitt til tillatelse til annet) og kontekst (for eksempel, nattverdselementene skal kun konsekreres under en messe, ikke under en andakt eller ved andre tilfeller). Man kan dermed få konstellasjoner hvor et sakrament er formidlet gyldig og lovlig (alt er som det skal være), gyldig men ulovlig (har den teologiske effekt, men bryter med kirkeretten) eller ugyldig og ulovlig.

Ortodokse sakramenter

Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker anerkjenner de samme syv sakramenter som den katolske kirke, men har ingen absolutt begrensning oppad. Dermed kan ortodokse særkirker anerkjenne andre kirkelige handlinger som sakramenter. Sakramentene omtales normalt som mysteriene.

Protestantiske sakramenter

De fleste protestantiske kirker regner sakramentene som ytre tegn på indre nåde, det vil si symboler på en indre hendelse. Det er altså ikke, som i katolsk og ortodoks sakramentslære, sakramentet som inngyder nåde - sakramentet er bare et tegn og et hjelpemiddel til å oppnå en personlig nådegave.

En unntagelse er her de lutherske kirker, som lærer at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. F. eks. i nattverden mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus reellt gjennom brødet og vinen (manducatio oralis, manducatio impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for frelsesvisshet. Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde.

Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer. Mange, inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter: Dåp og nattverd. Andre regner kun dåpen som et sakrament.

Noen kirkesamfunn har ingen sakramenter. F.eks. gjelder dette Frelsesarmeen, som dog ikke forbyr sine medlemmer å motta sakramentene i andre kirkesamfunn dersom de føler at dette hjelper dem i deres trosliv. Deres sakramentforståelse kan beskrives som spiritualistisk. Vennenes samfunn har heller ingen sakramenter, og de tillater ikke at man mottar dem andre steder.

Den anglikanske kirke er et særtilfelle; selv om kirken som helhet anerkjenner bare dåp og nattverd som sakramenter, er det en relativt stor gruppe (anglo-katolikker) som anerkjenner syv og har en lære om disse som er tilnærmet lik den katolske.

Blant anabaptister er det ikke uvanlig å regne fotvaskingen på skjærtorsdag som et sakrament.

Referanser