Saltak

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

Saltak (også kalt åstak) er en betegnelse for et yttertak på en bygning med to like, motstående sider som har fall, oftest mot langsidene. Sidene møtes i et møne som normalt er det høyeste punktet på taket. Saltak er den mest utbredte takformen i tradisjonell, norsk bygningsskikk og arkitektur.

Fordelene er blant annet at saltak er en relativt enkel konstruksjon. I vårt klima er det dessuten viktig at det gir god avrenning av regn, smeltende snø kan rase ned av seg selv (med litt hjelp fra tyngdekraften) og etter store snøfall og -laster, er et saltak med stor vinkel enkelt å skuffe rent. Saltak kan dessuten tekkes med alle tradisjonelle taktekningsmaterialer og er som oftest mindre krevende bygningsteknisk og økonomisk enn andre takformer under bygging, tekking og ved vedlikehold.

Saltak kan også være usymmetriske, både når det gjelder flate og vinkel. Én eller begge takflatene kan dessuten brytes med forskjellige former for takutstikk; arker og takopplett er de vanligste, arker i form av trekantarker eller saltaksarker.

Saltak bygges i dag normalt med tverrstående, plassbygde taksperrer eller tilsvarende, prefabrikkerte takstoler, men tradisjonelt er åser, dvs. veldimensjonerte, bærende stokker i husets lengderetning, mest brukt i saltakskonstruksjon.

Betegnelsen har sammenheng med at takformen har likheter med en hestesal. Tilsvarende avledninger finnes på en rekke språk.

De andre hovedformer for yttertak som er utbredt i vår kulturkrets er: