Sunniva av Selja
| Sunniva av Selja | |
 | |
| Dåpsnavn: | |
| Født: | Ukjent år Irland? |
| Død: | Ukjent år Selja |
| Helligkåret: | Kort tid etter sin død |
| Anerkjent: | Den ortodokse kirke og Den katolske kirke |
| Festdag: | 8. juli |
| Se også: | Katolsk.no |
| Vernehelgen: | Nordisk ungdom, Bergen, Vestlandet |
| I kunsten: | Ung kvinne med liljer og steiner |
 | |
 | |
Sunniva av Selja, St. Sunniva eller Den hellige Sunniva, ukjent fødselsår og dødsår, sannsynligvis på slutten av 900-tallet, er kvinneskikkelse som ble sentrum for en helgenmyte på Vestlandet i Norge og som betydde mye for kristningen av det hedenske Norge på begynnelsen av 1000-tallet.
Innhold
Legenden
|
I den store Keiser Otto den førstes Dage (936-973) 138 levede i liland den hellige Sunniva, der var af kongelig Byrd. Ved Faderens Død tilfaldt Riget hende ved Arv. Hun var ved sin ædle Faders Omhu bleven op draget i Tro paa Christus, søgte trolig at afholde sit Folk fra Synder og levede seiv et helligt Liv, omhyg gelig i at iagttage den catholske Tros Forskrifter, barm hjertig og godgjørende mod Fattige. Rygtet om hendes Hellighed, Skjønhed og Magt kom for en Tyrans Øren, der efter Djævelens Indskydelse først angreb, undertrykte og plyndrede Jomfruens Rige, men derefter snart ved indsmigrende Tale, snart ved Trudsler søgte at bevæge hende til Ægteskab. Men hun modstod, besjælet af Kjærlighed til Gud, baade hans fagre Ord og hans Trudsler og foretrak Landflygtighed for en Forbindelse med den forbryderske Mand. Ogsaa mange af hendes Ulykkesfæller besluttede at dele Skjæbne med hende, og mange Mennesker, Mænd, Kvinder og Børn, bestege med hende tre Skibe og droge afsted, idet de for at fly dette verdslige Livs Bølger betroede sig til Havets. De forsmaaede Brugen af Aarer og andre Skibsredskaber, og Storm og Veir førte dem til de nordlige Far vande. Gud, hvem Vinden og Havet ere underdanige, bevarede dem frelste og uskadte for al Fare, indtil de omsider landede i den Del af Norge, som kaldes Fir dernes Land. Da Indbyggerne af dette Landskab, der vare raae, uforstandige og hedenske Mennesker, saa Guds Hellige nærme sig deres Grændser, samlede de strax en Hær og gik ud som imod Røvere og med Sværd og Stænger, men maatte, da de ikke kunde faa dem fat, nøie sig med at drive dem langt bort fra Land med Pile skud og Stenkast. De Hellige bleve altsaa atter udsatte for Havets Farer, og da der opkom en Storm, bleve de, der i Aand og Sind aldrig kunde adskilles, i legemlig For stand fjernede fra hverandre. Den hellige Sunniva kom, efterat Uveiret var stilnet af, tilligemed den større Del af Reiseselskabet til Øen Selja, hvor de af Frygt for Hedningerne toge Bolig i nogle Fjeldhuler, medens de øvrige paa samme Maade søgte Tilflugt paa en anden 0 ved Navn Kinn og der fristede Livet ved Fiskeri.
Paa den Tid havde Haakon Ladejarl, den vildeste blandt Tyranner, ved Vold sat sig i Besiddelse afNorgesßige og rasede grusomt mod sine Undersaatter. Guds Hellige opholdt sig temmelig længe paa hine Øer i denne Mands Regjeringstid og tjente Christus i Atholdenhed, Fattig dom og Kydskhed og med et rent Liv. De Indfødte havde endnu ikke taget fast Bolig paa Øerne, men de, der boede paa det nærliggende Fastland, benyttede dem til Græsgang for sit Kvæg. Stundom hændte det da, at der blev Kvæg borte for Eiermændene, og disse, som mistænkte de Hellige for at have stjaalet det, tilføiede dem derfor stor Uret og bade ogsaa Jarlen om at komme med en Hær for at dræbe Guds Tjenere. Den onde Jarl, Syndens Søn og et Lem paa Djævelens Legeme, kom ogsaa til Øen for at ødelægge de Hellige. Disse saa det og gik da ind i sine Huler og bade under Taa rer Herren at give deres Sjæle den evige Hvile og at de Engle at nedstyrte Klipperne og begrave dem under disse. Dette skete, Klipperne faldt over Martyrerne, og deres Sjæle optoges i Himmelen. Tyrannen og Hed ningernes Skare, der ikke fandt de Hellige, droge for bausede bort. Efter nogen Tids Forløb fandt imidler tid Jarlen en ynkelig Død for sin Træls Haand til ret færdig Straf for sine Synder, og Herredømmet over Norges Rige tilfaldt den christne Konge Olaf Tryggvessøn, ved hvis Nidkjærhed Norges Folk aflagde Afguds tjenesten og efter Biskop Sigurds Prædiken antog den christne Tro. Det hændte paa den Tid, at nogle Kjøb mænd, der seilede forbi Øen Selja, fik se ved Havets Kyst ligesom en Lyssøile hæve sig til Himmelen. Forbausede nærmede de sig og fandt, at et Menneskehoved bevægede sig i selve Lyset, ligesom de ogsaa fornam en forunderlig Vellngt. Kjøbmændene toge da dette ærvær dige Klenodie, mere kostbart end alle deres Handelsvarer, nemlig det hellige Hoved, og med Ærefrygt der for seilede de til Throndhjem, hvor de fandt den berømmelige Konge. Disse Kjøbmænd vare Hedninger, men ved Guds Ords milde Formaning og efter Kongens Opfordring lode de sig villigen undervise og døbe af Biskoppen. I dennes Nærværelse fortalte de Kongen nøie om Lyssøilen, som de havde seet, og om Hovedet, som de havde fundet. Dette blev paa Kongens Befaling hentet, og Biskoppen, der med Andagt tog det i sine Hænder, gjemte det med dyb Ærefrygt blandt Helgenes Reliqvier. Alt flere bragte imidlertid Vidnesbyrd om hine Christi Martyrer, thi ogsaa andre kom fra den samme 0 til Kongen og forsikrede, at de havde seet det samme Syn som Kjøbmændene, Paa den hellige Biskops Opfordring begav Kongen sig seiv til Øen med mange andre Troende, og det befandtes, at et stort Bjerg i den vestlige Kant af denne tidligere var ned styrtet. Ved at undersøge dette Sted fandt Kongen og Biskoppen mellem Klipperne Ben af sød Lugt. Der opførtes og indviedes en Kirke paa Øen, og Gud be virkede her Tegn og kraftige Gjerninger ved sine Hel liges Fortjeneste indtil denne Dag. Og da de Christne omhyggelig samlede de Helliges Ben, der vare at finde, fandtes Sunnivas Legeme helt og uskadt, hvilket om sider blev skrinlagt i det Naadens Aar 996. Efter lang Tids Forløb flyttede Biskop Paul af Bergen den hellige Sunnivas Levninger til denne Stad, i hvis Kathedral kirke de bleve skrinlagte til Guds Ære den 7de Sep tember 1170. |
|
| Daae, L.; Norges Helgener, 1879, |
Legenden om Sunniva er skrevet ned i Acta sanctorum in Selio.
Sunniva var ifølge legenden en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnhet og sin rikdom. Etter farens død ble hun regent og skal ha vært det en stund. En dag kom en hedensk vikingehøvding seglende og ble så inntatt av hennes skjønnhet at han ville ha henne til ektefelle. Sunniva var kristen og kunne ikke tenke seg en slik ektemann. Da han begynte å ødelegge landet kalte Sunniva sammen sitt folk og forklarte at hun kom til å flykte og de som ville kunne følge henne.[1]
Sunniva skaffet tre skip som hverken hadde segl, ror eller årer, og med slekt og venner reiste hun og stolte helt på Herren. Skipene drev nordover til den norske vestkysten, men en storm skilte et av dem fra de øvrige som nådde øyen Kinn, en liten øy i havet nord for Sognefjorden. De andre to havnet litt lengre nord på øyen Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Øyen var steinet og ubebodd, og de slo seg ned i noen klippehuler.[2]
På Selja beitet det sauer som tilhørte folk på fastlandet. De trodde at det var kommet røvere på øyen som vill ta dyrene deres. Derfor sendte de bud til Håkon ladejarl, høvdingen over Trøndelag og fortalte at det var kommet vikinger til Selje. Han dro med en gang dit med væpnede menn. Da Sunniva og hennes følge så skipene deres, gjemte de seg i hulene og bad til gud og at de hva som hente ikke måtte komme i fiendens hender. Da falt store stener ned og sperret inngangen til hulene slik at Håkon ladejarl og hans menn ikke så et menneske.
Senere hendelser
En tid senere seilte noen hedenske storbønder, Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson, opp utenfor kysten og ankret opp for natten ved Selje. De fikk se et merkelig lys over fjellet på øyen. De rodde i land og fant et hode som hadde en merkelig søt duft. Dette tok de med seg i et klede og ville spørre Håkon ladejarl om saken, men han hadde i år 995 blitt drept av en trell og erstattet av den kristne kongen Olav Trygvason. Bøndene søkte opp kongen for å fortelle hva de hadde sett på Selja. Han reiste dit og fant mange velduftende menneskebein. Til slutt tok de vekk steinene og fant Sunnivas kropp hel og uskaddsom on hun sov. Dette hendte i 996.
Olav Trygvason lot bygge en liten kirke til Sunnivas ære på øyen, og bygde ut hulen til et kapell.
Knoklene ble samlet sammen og lagt i et skrin og i en kiste som ble tømret for Den hellige Sunniva. Skrinleggelsen skal ha funnet sted i år 996.
Sunniva ble en vernehelgen for Vestlandet og Selja ble senere bispesete for Gulatingsområdet. I 1170 ble bispesetet flyttet til Bergen. Sunnivas skrin ble overført til Kristkirken i Bergen og plassert på høyalteret den 31. august 1170 av biskop Pål. En del av helgenskrinene til Seljemennene ble antagelig igjen på Selja.
Klosteret på Selja
Benediktinermunker fra England bosatte seg senere på Selja. De overtok den gamle bispegården og kirken og bygde Selje kloster som de innviet til St. Albanus. Da munkene kom til Selja tidlig på 1100-tallet, kan det første klosteret ha vært bygget i tre. På 1300-tallet var klosteret på Selja et av det viktigste kirkestedene i landet. På denne tiden ble det også drivet «hotellvirksomhet» for skipsmannskap og andre som måtte vente på godvær for å komme rundt Stadt.
Minnedag
Hennes minnedag er 8. juli; Den hellige Sunniva og Seljemennene; «Seljumannamesse». Dagen er avmerket med en rive på den norske primstaven. Sunniva har også en translasjonsfest (Sunnivæ translatio), som minnes overføringen av Sunnivas relikvier til Bergen og oftest nevnes den 31. august. Men siden legenden sier at hennes relikvier ble «skrinlagt og anbrakt i byens domkirke den 7. september 1170», nevnes også 7. september som translasjonsfest.
Sunnivaskrinet
|
|
Og da de Christne omhyggelig samlede de Helliges Ben, der vare at finde,fandtes Sunnivas Legeme helt og uskadt, hvilket om sider blev skrinlagt i det Naadens Aar 996. Efter lang Tids Forløb flyttede Biskop Paul af Bergen den hellige Sunnivas Levninger til denne Stad, i hvis Kathedral kirke de bleve skrinlagte til Guds Ære den 7de Sep tember 1170. |
|
| Daae, L.; Norges Helgener, 1879, |
Det hellige skrinet med Sankta Sunniva sine angivelige levninger ble fraktet fra klosterøyen Selja til høyalteret i Kristkirken på Holmen. Etter overflyttingen til Bergen berettes det om Sunnivas mirakuløse evner som brannslukker. Kristkirken, hvor skrinet stod, ble revet 1531 av militære hensyn. Sunnivaskrinet ble antakelig ødelagt da Munkeliv kloster i Bergen ble revet under reformasjonen 1536. Deler av et skrin som skal stamme fra Selja, Flåværskrinet, er stilt ut på Bergen Museum.
Kulten
Sunnivakulten spredte seg til alle nordiske land. I Norge ble det dedisert kirker og altere til henne, og i kirkene kom det på plass en rekke skulpturer og alterskap med fremstillinger av helgenen Sunniva. Hennes attributt er en klippeblokk, som hun holder med begge hender. En relikvie (funnet i Efteløt kirke i Kongsberg) som ble hevdet å komme fra Selja, ble 1859 murt inn i Maria-alteret i St. Olav katolske kirke (nå domkirke) i Oslo; alteret med relikvien befinner seg nå i St. Magnus katolske kirke i Lillestrøm. De katolske kirkene i Harstad (innviet 1893) og Molde (1923) er oppkalt etter Sunniva, og den katolske grunnskolen i Oslo heter fra 1889 St. Sunniva skole.
Flere skoler i Norge, bl.a. St. Sunniva i Oslo, og både norske og engelske skip er oppkalt etter henne.
I det svenske Vallentunakalendariet fra 1198 finner vi De hellige på Selja på den 8. juli. Relikvier av Sunniva og hennes følgere («De sanctis in celio«) fantes i Uppsala domkirke og Lund domkirke eide en relikvie av Sunniva samt en del av et kjeveben med fire tender fra en av de andre.
Sunniva fremstilles som en kronet jomfru som holder en klippeblokk.
Sunniva-hymnen
Sunniva-hymnen Eterna Christi munera for Sunniva og Seljahelgenane ble trolig skrevet i Bergen på 1200-tallet, og skulle synges under vesperne på arta for festdagen 8. juli. En eldre hymne med samme navn ble også brukt på denne festdagen, og det er sannsynlig at den nyskrevne teksten fra 1200-tallet skulle synges til den tradisjonelle hymnemelodien. Resten av musikken til den lokalt skrevne liturgien for 8. juli er tapt.
Referanser
Litteratur
- Daae, L.; Norges Helgener, 1879, s. 137–162
- Nilsen, Kari Berle; Sankta Sunniva - er hun en historisk person?, Mastergradsoppgave - Kristendom og teologi, Høgskolen, Bergen 2013
- Pegelow, Ingalill; Helgonlegender i ord och bild, Stockholm 2006, ISBN 91-7203-7768
Eksterne lenker
- Katolsk.no: Sunniva translatio (1170)
- Den hellige Sunniva av Selja (900-t)
- Legenden: Acta Sanctorum in Selio
- Hl. Sunniva og seljemennene – ortodokse helgener i Norge
- Apollon: St. Sunniva: Hellig irsk rekved Forskningsomtale av Jan Erik Rekdal]
- Keltiske prinsesser - forbilder for Sunniva En oversikt over keltiske legender med lignende temaer som Sunnivalegenden.
- Sancta Sunniva Artikkel i Medieval Nordic Literature in Latin: A Website of Authors and Anonymous Works c. 1100–1530
- Kvinna som verna gravensarane og vessene i mellomalderen
- Bergen og den legendariske Sunniva
- SunnivahymnenLydfil
- Riksantikvaren:Selje kloster
- NRK St. Sunniva og øya Selja
- Cornelia Spjelkavik Sparre Mirakler i middelalderens Norge
