Senantikken

Fra Kunsthistorie
(Omdirigert fra Senantikk)
Hopp til: navigasjon, søk

Senantikken er perioden fra ca 200 -ca 700. Når antikken blir senantikk og når senantikk blir middelalder kan defineres relativt fritt. Det avhender av om en bruker historiske eller kunsthistoriske kriterier. Begrepet senantikk kan oppfattes som en overordnet samlebetegnelse. Der er primært et kronologisk begrep som innholdsmessig er nesten nøytralt.

Begrepet

Senantikken er et moderne begrep for å beskrive den historiske tidsepoken som dekker overgangen mellom antikken og middelalderen, både for Europa og for landene rundt Middelhavet. Begrepet ble skapt på begynnelsen av 1900-tallet av den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl. Presise avgrensninger for perioden er vanskelig å sette og blir stadig diskutert, men som regel plasserer man begynnelsen fra keiser Diokletians styre ved 284 e.Kr. og fram til de muslimske erobringene, grovt regnet fra år 300 til år 600. Perioden også tenkes å dekke fra slutten av Romerrikets krisetid på 200-tallet (ca 235-284) og fram til reorganiseringen av Østromerriket (eller Det bysantinske riket) under keiser Herakleios (død 641), og samtidig de muslimske erobringene på 600-tallet.

Begrepene senantikken, senromersk, tidlig kristen, tidlig bysantinsk og tidlig middelalder er kronologiske og overlapper tildels hverandre i tid. Innholdsmessig vil det være naturlig å bruke tidlig kristen om en gulvmosaikk i en kirke, men senantikk om en gulvmosaikk i en privat villa. Apsismosaikken i Sa Pudenziana i Roma vil kunne betegnes som tidlig kristen, men apsismosaikken i Ss Cosma e Damiano er fra 526 og da er det kanskje bedre å si tidlig middelalder? Mosaikkene i San Vitale i Ravenna er tidlig bysantinske fordi Ravenna på det tidspunkt var bysantinsk. Begrepene griper inn i hverandre og en må bruke det som passer.

Bakgrunn

Senantikken utgjør antikkens siste avsnitt og tilhører ikke lenger den «klassiske» antikken, men kan allikevel ikke regnes til middelalderen. Senantikken kjennetegnes ved tilstedeværelsen av antikkens tradisjoner og kristen-germansk omdannelse og utforming. Mens historikerne tidligere mente det var snakk om en nedgang, betegner dagens historikere epoken mer nøytralt som en «transformasjon» eller endring av den antikke arven i tiden mellom rundt 300 og 600. En særlig begivenhet er kristendommens seiersgang og en gradvis fortapelse av førkristne kulter og tradisjoner. Også i kunsten og litteraturen oppstår de en egen, karakteristisk stil – som også oppviser orientalsk innflytelse – gjennom omforming og utforming av den klassiske gresk-romerske former og temaer til tilsvarende kristne former og temaer. I disse tilfellene kalles kunsten tidlig kristen

Senantikken er også karakterisert ved at Romerriket gjennomgikk en betydelig endringer sosialt, kulturelt og i statsforvaltningen som begynte med styret til keiser Diokletian hvor prosessen med å dele riket i en østlig og en vestlig del begynte, hver av dem styrt av tallrike keisere. Fra og med keiser Konstantin den store ble kristendommen offisiell statsreligion og den nye hovedstaden ble flyttet fra Roma og til Konstantinopel, og sementeringen av keiserens sakrale posisjon. Den samme epoken er også karakterisert som folkevandringstiden ved at store folkevandringer av germanske stammer forstyrret og rev i stykker romersk styre fra slutten av 300-tallet og framover, og som kulminerte med Romerrikets sammenbrudd i vest i år 476, og hvor det ble erstattet med germanske kongedømmer. Den resulterende kulturelle fusjonen eller sammensmeltingen av gresk-romerske, germanske og kristne tradisjoner dannet det kulturelle fundamentet for Vest-Europa som kom til prege den vestlige middelalderen.

Den generelle nedgangen i befolkningsmengden, tap av teknologisk kunnskap og levestandard i Vest-Europa i løpet av denne perioden ble det arketypiske eksempelet på samfunnets sammenbrudd i henhold til forfatteren fra renessansen og fram til moderne tid. Som et resultat av denne nedgangen, og den relative knappheten på historiske opptegnelser fra Vest-Europa i særdeleshet, har også gitt denne overgangtiden betegnelsen «den mørke tidsalder», et begrep som i moderne tid har blitt erstattet med begrepet senantikken.

Samfunnsstruktur

Senantikken opplevde en gjennomgripende omforming av det politiske og sosiale livsgrunnlaget i og rundt Romerriket.

Byer

Samtidig, kontinuiteten i Østromerriket i Konstantinopel betydde at vendepunktet for det greskspråklige Østen kom nærmere, sentrert rundt Balkan og Lilleasia. I Europa var det en generell nedgang i den urbane befolkningen. Roma gikk fra en befolkning på rundt 800 000 i begynnelsen av perioden til en befolkning på rundt 30 000 i slutten av perioden. En tilsvarende, skjønt mindre markert nedgang i den urbane befolkningen, skjedde også i Konstantinopel. Som en helhet var senantikken som periode fulgt av en samlet befolkningsnedgang i Vest-Europa, og en tilbakevending til en mer bærekraftig økonomi. Marked forsvant, og det var en tilbakevending til en større grad av lokal produksjon og forbruk framfor et nettverk av handel og spesialisert produksjon.

Offentlige bygninger

I byer med anstrengt økonomi grunnet romersk overekspansjon stoppet veksten opp. Nye offentlige bygninger i senantikken kom direkte eller indirekte fra keiseren eller hans representanter, og den privilegerte tilførselen av korn og olje, tilgjengelig kun for borgerklassen skjedde uavbrutt fram til 400-tallet. Eliten gikk sjeldnere i forumene. I byene trakk de seg tilbake til velstående domus, men hyppigere til den private luksus i villaer. Basilikaer (søylehall), som ofte hadde fungert som rettssaler eller for keiserlige mottakelser av utenlandske notabiliteter, ble på 300-tallet en erstatning for stoaer og offentlige basilikaer assosiert med forumer og tradisjonelt utendørsliv.

Kunsten

Romersk kunst i løpet av senantikken fungerte som en monumental overgang fra klassiskidealisert realisme, introdusert av grekerne til middelalderens mer ikoniske, stiliserte kunst. I motsetningen til klassisk kunst framhevet ikke senantikkens kunst kroppens skjønnhet og bevegelse, men heller ga hentydninger på den åndelige realitet bak dets subjekter. I tillegg, speilet i kristendommens framvekst, og sammenbruddet i Vestromerriket, gikk malte og frittstående skulpturer av moten i kunstmiljøene. Det ble erstattet i en større interesse i mosaikker, arkitektur og relieffskulpturer.

Skulptur

Av betydning i senantikken var også mosaikkunsten, selv om det var enklere former som dominerte sammenlignet med klassisk antikk. Billedkunsten etter år 300 forklares den dominerende avindividualiserende, frontale framstillingen med orientalsk innflytelse. Man kan eksempelvis sammenligne keiserportrettene av keiser Caracalla (død 217) med Konstantin den store (død 337) eller Valentinian II (død 392).

Da soldatkeiserne som Maximinus Thrax, keiser fra 235 til 238, dukket opp fra provinsene på 200-tallet, brakte de med seg deres egen regionale påvirkning og estetiske smak. Eksempelvis kunstnere kvittet seg med det klassisk portrettet av den menneskelige legeme til fordel for et som var streng, stiv og frontal. Dette er markant i de kombinerte porfyrportrettene av de fire romerske tetrarker. Med disse korte og stive figurene som klynger seg til hverandre og deres sverd, forsvant alt individuelt, naturalistisk, det sanne eller hyperrealistiske i romersk portrettkunst og gresk idealisme. I bortimot all kunstneriske media ble enklere former tatt til seg og naturlige former ble abstrahert. I tillegg kom verdiperspektiv tilbake og trengte annet perspektiv tilbake sammen med andre klassiske modeller for å representere romlig organisering.


Litteratur

  • Elsner, Jas; Imperial Rome and Christian Triumph, Oxford New York 1998, ISBN 0-10-284201-3
  • Kiilerich, Bente, Torp, Hjalmar; Bilder og billedbruk i Bysants, Oslo 1998, ISBN 82-02-16406-0
  • Kitzinger, Ernest; Byzantine Art in the Making, Main lines of stylistic devolopment in Mediterian Art 3rd-7th Century, Cambridge Massachuettes 1995, ISBN 0-674-08956-1