Sentralkirke
En sentralkirke har en sentralplan d.v.s. en grunnplan som er symmetrisk til alle sider om en vertikal akse. Disse kan være sirkulære, kvadratiske, åttekanter, oktogoner. En rotunde har en sentralplan. i prinsippet er grunnplanen ordnet omkring et sentralt midtrom, men kirkens grunnplan kan være sirkulært eller korsformet. Sentralkirker er kjent alt fra tidligkristen og bysantinsk tid som Hagia Sofia i Istanbul (532–37) og San Vitale i Ravenna (547). Korskuppelkirke blir også regnet som en sentralkirke.
Renessansen
For renessansearkitektene ble sentralkirken svaret på oppfatningen om at en kirke skulle være en guddommelig perfeksjon. Det ble fremdeles bygget langkirker som i middelalderen fordi en del prester mente at sentralformen var ubrukelig for lange prosesjoner. Likevel klarte arkitektene å overbevise mange innen kirken om at den rene ideen i form av sirkel og kvadrat med kuppel over var den rette løsningen. De viste dessuten til de mange bysantinske kuppelkirkene som hadde vært i bruk siden tidlig kristen tid. Helst skulle en ideell kuppelkirke være frittliggende og fullstendig sentralisert.
Norge
I Norge finnes mange åttekantede, eller oktogonale, kirker. Blant de største er Sør-Fron kirke i Oppland og Støren kirke i Sør-Trøndelag. Typisk for åttekantkirken er at den har tårnhus sentralt. Det finnes imidlertid flere eksempler på åttekantkirker med forlenget akse og hvor kirketårnet er plassert på tradisjonelt vis i vest. Dette ses i Røros kirke, Vang kirke i Hamar og Tynset kirke i Hedemark.
Vi finner også kombinasjonsformer mellom sentralkirke, langkirke og korskirke. Langskipet er da relativt kort og korsarmene enda kortere og med avsneiede hjørner slik at det sentrale rommet i krysset vides ut og får tilnærmet form av en sentralkirke. Eksempler på norske kirker med denne kombinasjonsformen er Trefoldighetskirken i Arendal og Sagene kirke i Oslo.
