Stadskonduktør

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk

En Stadskonduktør var en landmåler på 1600- , 1700- , 1800- og første halvdel av 1900- tallet som skulle forsøke å rydde opp i grensetvister i bykommunene.

Til å begynne med tilsvarte stadskonduktørens arbeid det arbeidet som Amtskonduktørene utførte i distriktet. Etter at «Jordskifteloven» kom i 1857, ble stadskonduktørens oppgave å lage målebrev over eiendommene i bykommunene. Stadskonduktøren var som regel akademisk utdannet. Han stevnet partene til å møte i marken for å påvise grensene. Partene medbragte eldre dokumenter og vitner for å bevise sine påstander. Stadskonduktøren var normalt ikke ansatt av kommunen, men hadde et avtaleforhold med kommunen når det gjaldt oppmålinger og grensesaker. Arbeidet som han utførte fakturerte han direkte til grunneierne.

Den første norske stadskonduktør var Christian H. Grosch som i 1827 ble tildelt stillingen som Christianias stadskonduktør. Stillingen var opprettet i 1713 men hadde ikke blitt besatt. I begynnelsen ble pliktene overdradd byens brannmester som målte opp tomtene. Senere ble tilsyn med nybygging og utstikking av tomter overdradd til underfogdene. Embetet har senere blitt fordelt på flere ansvarsområder, med titler som bygningssjef, byplansjef og oppmålingssjef.

Litteratur

  • Brochmann, Odd; Stadskonduktøren, om Georg Bull og Christiania i Historismens år, Oslo 1989, ISBN 82-7532-001-1