Stavkirkeprekenen

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Innvielseskors fra Reinli stavkirke
Foto: Nina Aldin Thune

«Stavkirkeprekenen» er en norsk preken, antagelig fra 1100-tallet, kjent fra samlingen Gammelnorsk homiliebok. Teksten har antagelig vært brukt av prester som preken ved kirkeinnvielser, eller ved årsdagen for kirkens innvielser.

Kirkebygget

I prekenen tolkes alle deler av kirkebygget og kirkeinventaret symbolsk, som påminnelser om, eller representasjoner av elementer i den kristne tro, eller personer fra Bibelen.

Prekenen begynner med å vise til Salomons tempel og forklarer så formålet med en kirke. Deretter beskriver en Guds hus. På samme måte som kirken og alle som kommer til den blir nevnt ved det sammenavn i skriftene, betegner kirken to slags troende: De som er i himmelen og de som er på jorden.[1]

Sitat Skipet betegner da de kristne på jorden, mens «songhus», koret, står for de salige i himmelen. Slik forklares kirkens symbolikk videre gjennom resten av prekenen. «Syllostoccar», grunnstokkene, er Guds apostler som er grunnlaget for hele kristenheten. Inngangsdøren, «dørr kirkiuna» er den sanne tro som leder til den sanne kristendom. «Gotfhili», gulvplankene, representerer de ydmyke som har små tanker om seg selv. Langveggene i skipet symboliserer de to typene mennesker som har dannet det kristne samfunn, hedninger og jøder, mens gavlene som forbinder langveggene slik at de blir ett hus, står for Vårherre som forener de to slags mennesker i èn tro, og dertil er brystvern og skjold for sin flokk. Korveggen med sin store åpning er Den Hellige Ånd som gir adgang til Himmelens herlighet. Den som finner Den Hellige Ånds barmhjertighets dør, kan se all Himmelens herlighet med sin sjels øyne. Sitat
[2]
Sitat De fire hjørnestavene i kirken er tegn på de fire evangeliene, for deres lære er de sterkeste støttene i hele kristendommen.

Taket i kirken er tegn på de mennesker som i tankene hever sine øyne opp fra alle jordiske ting mot den himmelske ære, og med sine bønner verner kristenfolket mot fristelser slik taket verner kirken mot regn. Langtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlegjene, som støtter og holder sammen både taksperrer og veggplanker, de er tegn på de formenn som er satt til å styre og styrke kirken, som abbedene over munkene og høvdingene over folket. Tverrbjelkene som stiver av stavlegjene og holder oppe de stokkene som støtter åsene, er tegn på de menn i kristenheten som forliker verdslige høvdinger med sine råd, slik at disse styr- ker klostre og hellige steder med rikdommer.

Sitat

Åndens tempel

Prekenen handler ikke bare om kirkebygget, men trekker også fram menneskene som «Åndens tempel», som trenger vedlikehold og sømmelig livsførsel.

Sitat «En slik teologisk-åndelig fortolkning av arkitekturelementer kan ha vært i pakt med tidens oppfatninger, det ble en egen sjanger innen prekenstoffet. Det er mulig slike prekener for dedikasjon ble skrevet av og sendt rundt som del av prekensamlinger. De kan ha blitt skrevet om for anledningen og kan derfor ha hatt beskrivelse av elementer kjent fra eksisterende kirker. Forfatterne kan på den måten ha overført litterære symboler fra en europeisk til en nordisk sammenheng, fra utenlandske til norske kirkebygninger, fra sten til tre» Sitat
[3]

Opprinnelse

Tekstens opprinnelse er ikke avklart, men det er rimelig at den er latinsk og muligens flere hundre år eldre enn de norske håndskriftene. Teksten har gjennomgått en helhetlig bearbeiding for sitt norske/norrøne publikum, men det er uvisst om den først ble oversatt fra latin til islandsk, og deretter til norsk, eller om den gikk fra norsk til islandsk. Sannsynligvis har teksten vært skrevet for en steinkirke, men i utfra den kjente utforming prekenen har i homilieboken, kan kirken som beskrives i prekenen ha vært nokså lik Haltdalen stavkirke og lignende, tidlige norske trekirker.[4]

Tekstene er sannsynligvis nedskrevet ved Munkeliv kloster i Bergen rundt 1200 eller litt før. Teksten viser hvordan en oppfattet og forklarte stavkirkene på den tiden de ble bygget. Prekenen som ble brukt ved den årlige festgudstjenesten for kirkens innvielse viser at stavkirken ble regnet som den normale form for kristen kultbygning i Norge på denne tiden. Alle de elementene i en slik kirke som vi ser i et funksjonelt og formalt lys ble tillagt en klar betydning som kristne symboler.[5]

Teksten spiller delvis tilbake til den samme retoriske/pedagogiske tradisjonen som anbefalte bilder i kirkene som «de ulærdes lesebok», og som gjør bruk av visuelle elementer som hjelpemiddel for minne, kunnskap og forståelse:

Sitat «Enkelte forhold ved stavkirkeprekenen peker imidlertid lenger tilbake, til antikken. Vi tenker da først og fremst på det vi kan kalle bruken av memoria. I antikken som i middelalderen, var memoria et viktig begrep og et viktig organiserende prinsipp – ikke bare innenfor teologien, men i alle livets aspekter. Memoria kan oversettes med “hukommelse” eller “minne”, men innbefattet også de gjenstander og handlinger som bidro til å bevare minnet» Sitat
[6]

Referanser

  1. Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997 s. 32
  2. Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997 s. 32-33
  3. Oddmund Hjelde i avhandlingen Norsk preken i det 12. århundre. Studier i gammel Norsk Homiliebok. Oslo, 1990; sitert etter Jørgen H. Jensenius «Stavkirkeprekenen som bygningshistorisk kilde» I: Fortidsminneforeningens årbok, 2001
  4. Ágústsson, Hördur 1976: «Kyrkjehus i ei norrøn homilie». By og Bygd, vol.XXV:1-38; sitert etter Jørgen H. Jensenius «Stavkirkeprekenen som bygningshistorisk kilde» I: Fortidsminneforeningens årbok, 2001. Ágústsson leser prekenen som kilde til en diskusjon om hvorvidt det var taksperrer eller åstak i de eldste norske kirkene.
  5. Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997 s. 32
  6. Frans-Arne Stylegar i artikkelen Stavkirken som mneomoteknisk teater, 2004

Litteratur

Eksterne lenker