Steinvikholm slott
.jpg)
Steinvikholm slott er en festning på holmen med samme navn i Skatval i Stjørdal kommune inne i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Den hadde sin storhetstid fra 1525 til 1575, og ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, utenfor grenda Steinvik på Skatvalshalvøya. Byggingen av slottet ble tidligst påbegynt sommeren 1524, da erkebiskopen kom hjem fra sin reise til Roma, og i et brev datert til 20. oktober 1525 er byggearbeidet for første gang omtalt: «Item her effther skall aldrig fortrydes, att Steenvigsholm bliffuer fulwell befested oc end met thet snareste, hwo som bygger udj fred han er thes tryggere udj wfred.»[1] Brev datert til 1527 indikerer at slottet, på daværende tidspunkt, var stort sett ferdig, og det hersker stor enighet om at slottet var ferdig oppført i 1532, altså etter omtrent sju års bygging, noe som var rekordtid etter datidens målestokk, uten nåtidens redskaper og finansiering; det sies at erkebiskopen brukte alle de sju årenes skatteinntekter til å finansiere byggingen.[2]
Innhold
Geografi
.jpg)
Steinvikholm er Skatvals nest største øy, etter Saltøy, men festningen opptar omtrent halvparten av alt tilgjengelig landareal.[3] Selve holmen er temmelig berglendt. En liten slette beliggende i retning mot landsiden er det, og i enden av denne, nordøst på selve holmen, ligger det som tidligere var en husmannsplass, bebodd frem til 1950-tallet. Mot nord ligger det en brygge med mulighet for å legge til med båt, bading og fisking.
En bro over til holmen er åpen fra mai til oktober hvert år, mens man også kan komme seg over på et landfast eide, som forbinder holmen og fastlandet ved fjære sjø. På slottets storhetstid stod sjøen to meter høyere, noe som gjorde folk avhengig av enten bro eller båt, og som i sin tur også begrenset holmens areal betraktelig.[4]
Holmen er også et yndet badested om sommeren, da særlig ved bryggen og den nevnte sletten. På landsiden er det en sandstrand, én av to i Skatval.
Historie
Steinvikholm slott ble påbegynt i 1525 av erkebiskop Olav Engelbrektson.
- Plassering
Festningen var utdatert allerede da den var ble bygget. Den passet ypperlig til middelalderforsvar da fienden ville få vanskeligheter med å forsere det 200 meter breie sundet ut til Steinvikholmen og ville få for liten plass til å etablere sine beleiringsmaskiner. Derimot ville en angriper med moderne beleiringsskyts ha alle fordeler inne fra land.
- Byggemåte
Byggemåten har utgangspunkt i middelalderens kortrekkende forsvarsskyts. Men det ble foretatt visse forsøk på å tilpasse festningen til bruk av ildvåpen. Yttermurene ble gjort 4-5m tykke, mens innermurene mot borggården var svakere dimensjonert. Tårnene var tykkere enn yttermurene. Skyts for fjernforsvar og sidebestrykning ble plassert i tårnene, mens skyts for for frontalt forsvar ble plassert i langveggene.
Festningens bestykning kunne likevel ikke hindre firendens tunge skyts å nå frem til og skade murene i borgen.
Mulige forbilder og bakgrunn
Det har vært påpekt at Olav Engelbrektson besøkte paven i Roma og fikk møte militære rådgivere der, og at Leonardo da Vinci (som døde i 1519) var en av pavens rådgivere slik at erkebiskopen kan ha møtt ham. Man har der funnet en tegning som viser samme type som borgen på Steinvikholmen. Imidlertid var denne borgtypen alminnelig i Europa. Den hadde på det tidspunkt Steinvikholmen ble påbegynt en flere hundrår gammel tradisjon bak seg.
En mer nærliggende mulighet er derfor at erkebiskop Olav Engelbrektson eller andre i hans krets på en av sine reiser har sett borgen i Riga evt. andre tilsvarende europeiske anlegg som f. eks. Torup slott i Skåne.
Oppføring
En interessant detalj ved det steinhuggerarbeidet som ble utført ved Steinvikholm er at man har funnet bumerker fra steinhoggere, noe som ikke er funnet på noe byggverk etter reformasjonen. Det gjør Steinvikholmen til det yngste byggverket i Norge med innrissede bumerker.[5] Den letteste måten å beskrive festningsverket på er å kalle det en irregulær firkant, nesten et kvadrat, med to tårn i to av de motstående endene (nord og øst).[6] Grunnet terrenget er restene av erkebiskopens egen fløy noe høyere oppe enn resten av borgen, nesten en hel etasje å regne, og i enden av denne fløyen ligger altså ett av de to tårnene, Bonden. Bonden er det største tårnet, samt det som ligger høyest oppe, og er 20 meter i diameter.[7] Det ser også ut til å ha vært det mest utrustede, da dette tårnet hadde skuddretninger mot landsiden (og broen), samt ut mot fjorden. Det andre tårnet ligger altså lengre nede i terrenget, var mindre utrustet, og har skuddretninger mot Fættenfjorden, Åsen og deler av Åsenfjorden.
Festningens betydning
Motivene for at erkebiskopen skulle bygge seg en festning er litt uklare, men det var urolige tider både i Norden og i kirken, og det ser ut som at festningen skulle tjene som et tilfluktsted for erkebiskopen - som var en kontroversiell mann og var i konflikt med kongen i flere viktige spørsmål.
Etter reformasjonen var det begrenset bruk av festningen, blant annet på grunn av vanskelighetene med å få ferskvann på festningen. Festningen ble ombygd etter en brann i 1542, hvor man gjorde flere forandringer innvendig.
Festningen ble overgitt til svenskene uten kamp i den nordiske syvårskrigen - begrunnet med at det var lite vann og at det var kvinner og barn på festningen.
Erkebiskopens flukt og død
Etter Reformasjonen i 1537 søkte Olav Engelbrektson ly i festningen for en en kortere tid etter at han ble avsatt som erkebiskop, før han dro videre til Sverige, og senere Lier i Nederlandene (nå Belgia), hvor han døde allerede i februar året etter. Et relieff av Marit Wik ble avduket av Dronning Sonja i St. Gummarus-kirken, som Engelbrektsson ligger begravd i, den 21. mai 2003.[8]
Forfall, rehabilitering og ny bruk
Festningen har forfalt i mange år og det er først i det siste at det har blitt bevilget penger til å rehabilitere. Fra 1661 og til 1800-tallet, da Fortidsminneforeningen kjøpte ruinen, ble slottet brukt som steinbrudd,[9] noe som ble støttet av myndighetene i Dansketiden, da man ville fjerne Engelbrektsson fra historien.
Hver sommer de siste årene har det blitt oppført en opera om erkebiskop Olav Engelbrektson på Steinvikholmen. Operaen arrangeres av Steinvikholm Musikkteater og har blitt arrangert nesten hvert år siden 1992.
Steinvikholm festning eies og drives i dag av Fortidsminneforeningen
Referanser
Litteratur
- Fredrik Barbe Wallem: Steinvikholm (1917)
- Jon Leirfall: Steinvikholm – borgen og byggherren
- Per Agnar Auran (red.): Skatval – Vår historiske arv, bind V : Et maktsentrum i Trøndelag (2007)
- Sæbjørg Walaker Nordeide: Steinvikholm slott – på overgangen fra middelalder til nyere tid. (NIKU Temahefte 23)
