Tabernakel

Tabernakel (lat. tabernaculum, "skjul, hytte, telt"), hos romerne særlig den hytte eller det skjul, hvorfra de offisielle spåmennene, augurene, så etter spådomstegn (auspicia).

I oversettelse av Gamle Testamentet anvendes ordet om den flyttbare helligdom som den jødiske forbundsarken ble oppbevart i, israelittenes nasjonalhelligdom ("stiftshytten"). Den var i form av et prakttelt og ble brukt under ørkenvandringene og inntil tempelet i Jerusalem ble oppført (se 2 Mos. 25 o.f.).

Innen den kristne kirken betegner tabernakel i allmennhet en takhimmel, baldakin, f.eks. over et alter, over en helgenbilde, et krusifiks eller en fornem persons plass, som er båret av kolonner eller andre frie støtter. Ordet benyttes også i samme betydning som sakramentshus og sakramentskap, og også om den oppsatsen man av og til har på alterdisken, hvor et oppbevaringsrom fins for det hellige brødet (hostiaen), og som ofte tjener som sokkel for et krusifiks. Jfr Ciborium.

Noen ganger har også ordet vært brukt i forskjellige trossamfunn om deres viktige bygninger. Mest kjent i denne forbindelse er tabernakelet i Salt Lake City i Utah, som er et internasjonalt senter for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.