Theodor Kittelsen
| Theodor Severin Kittelsen | |
|---|---|
| |
| Fødselsdato: | 27. April 1857 |
| Fødselsted: | Kragerø 1914 |
| Bortgang: | 21. Januar |
| Dødssted: | Jeløya, Moss |
| Nasjonalitet: | Norsk |
| Felt: | Billedkunstner, Illustratør og Forfatter |
Theodor.S. Kittelsen (f.27. April 1857 i Kragerø – død 21. januar 1914 på Jeløya) var en norsk maler, tegner, illustratør og forfatter.
Kittelsen er i dag mest kjent for sine skildringer av norsk natur, tusser og troll, men blir også regnet som en av de fremste eventyrillustratørene i norsk historie for sine illustrasjoner av Asbjørnsen & Moes folkeeventyr. På sin egen tid var Kittelsen derimot like kjent for sine satiriske karikaturer, bla i boken ” Har Dyrene Sjæl ? ” og for sin store serie pennetegninger( 1885 ) til Homerparodien : ” Froske og musekrigen ” – en satirisk framstilling av menneskesamfunnet karikert i dyreham.
Liv og virke
Theodor Kittelsen ble født inn i en handelsfamilie av foreldrene Johannes og Guriane Kittelsen, som ett av åtte barn. Farens død i 1868 markerte ett skille for unge Theodor, fordi familien da ble fattige, og som et resultat av denne ”klassereisen” nedover i samfunnet måtte Theodor reise ut og tjene penger til familien. Denne sosiale degraderingen skulle prege hele hans liv, og også gi seg uttrykk i hans kunst.
Han prøvde seg først som urmakerlærling i Kragerø, deretter som malerlærling i Kristiania. Tiden i Kristiania gikk derimot veldig inn på Kittelsen, han var veldig ensom og rømte fra byen. Han begynte som lærling hos en tysk urmaker i Arendal. Det var her han traff Dietrich Aall, som i ettertid har fått æren av å bli kalt ”Den som oppdaget Kittelsen”, og senere også finansielt støttet Theodors opphold både på Den Kongelige Tegneskole i Kristiania(1874-1876), og hans opphold i München (1876-1880).
I 1876 reiste Theodor Kittelsen til München for å studere. Selv om oppholdet her ble preget av mye frustrasjon, bl.a fordi Kittelsen fattet liten interesse for skolens idealer, møtte han flere kunstnere som skulle komme til å bety mye for ham, bla Erik Werenskiold , Gerhard Munthe, Harriet Backer, Christian Skredsvig (Som også ble en svært nær venn av Theodor.), Henrik Ibsen og Eilif Petersen. Sistnevnte hjalp også Kittelsen ved å skrive ett anbefalingsbrev da Kittelsen i 1879 økte om statsstipend.
Petersen var videre en sterk pådriver for at Kittelsen skulle male med olje på lerret, noe han også selv var fast bestemt på, da ett av hans sterkeste ønsker i tidlige studieår var å bli oljemaler. Men oljemaleri ble aldri, til tross for stort pågangsmot, noe Kittelsen følte seg komfortabel med. Likevel har maleriet ”Streik”(1879) gått inn i norsk kunsthistorie som ett av de første forsøk på et sosial tendens maleri.
Pga dårlig økonomi måtte Kittelsen i 1887 bli med søsteren Thea og svogeren Immanuel Schøyen til Lofoten, der de oppholdt seg på Skomvær fyr på Røst. Dette var et opphold der Kittelsens kreavtivitet blomstret. Kittelsen var ekstremt opptatt av den nordnorske naturen, og han fant det trolske overalt, og dette passet Kittelsens kunstneriske og litterære legning svært godt.
I Lofoten malte han også det som blir regnet, både av publikum og ham selv, som hans største verk, "Ekko". Bildet inneholder de tre ting som kanskje kjennetegner Kittelsen best; Identifikasjonen med barnets opplevelse, landskapsestetikken og fortrollingen av naturen. Samtidig jobbet Kittelsen også med illustrasjon av Ibsens Peer Gynt. Ellers utga han bla boken ”Fra Den Yderste Spids i Lofoten.”
Lofoten forløste også en annen gave Kittelsen ikke var klar over at han hadde; forfatteren i ham. Og det var noe dette som inspirerte ham til å skrive sitt mest personlige verk, "Pesta".
I 1908 ble Kittelsen utnevnt til ridder av Sankt Olavs Orden, for sitt arbeid med norske sagn og lignende.
Om ham kan man si at han ble innbegrepet av det norskeste norske, og han er i dag en av de kunstnerne som flest nordmenn kjenner til.
I 1914, Kittelsens dødsår, feiret Norge 100års jubileum for konstitusjonen. Da ble det laget en utstilling kalt ”Norges kunst” På denne utstillinga hadde Kittselsen 46 bilder utstillingskatalogen ”Moderne kunst”, og over halvparten var verk ment som illustrasjoner til bøker. Theodor Kittelsen døde 21 Januar på Jeløya utenfor Moss.
Einar Økland om Theodor Kittelsen
«Det rimeligste er å rekne K. som ein pioner og overgangskunstnar – men ein som ikkje har blitt gløymt eller forelda. Ein klassemessig overgangsfigur, ein fattig og folkeleg teiknar som rekna seg til nasjonens elite. Ein kunstnarleg overgang mellom det naive naturtalent og den akademisk utdanna kunstnar.»
«Ein kunstnar som satiriserte nordmennene for deira manglande kunstforstand, men som blei elska av nordmenn fordi han var så norsk.»
Illustrasjoner
Da Kittelsen kom hjem til Kragerø i 1880, begynte hans personlige utrykk som illustratør og ta form. Da han i 1881 ble kontaktet av P.Chr.Asbjørnsen, der han ble bedt om å illustrere ”Fiskesønnene” skulle dette markere et skille for ham. Dette samarbeidet skulle komme til å vare så lenge som 29 år, helt til 1910. Samarbeidet med Asbjørnsen og Moe, bør i en viss grad tilskrives Erik Werenskiold, da det var han som anbefalte Kittelsen, og i et brev til Asbjørnsen skrev bla ” Han er kvik i oppfatning og har en vild, eiendomlig, opfindsom fantasi”. Werenskiold og Kittelsen arbeidet godt sammen, selv om de hadde forskjellig stil, og illustrerte flere bind i ”eventyrbøker for børn” (1883).
Andre bøker Theodor illustrerte for Asbjørnsen & Moe, inkluderer ”Udvalgte folkeeventyr”(1907) , "Barne-eventyr"(1909) og ”Nye Barne-eventyr” (1910).
Når det gjelder Kittelsen som eventyrillustratør, er det interessant å merke seg utviklingen fra de tidlige utgavene ( 1883 – 87 ) med detaljerte skraveringer, mellomperioden med flatedekkende kombinasjoner av penn og lavering, til de de sene utgavene ( 1907 – 08 ) utført i en kraftig konturstil.
I 1900 kom boken ” Svartedauden” ut. Den var både skrevet og illustrert av Kittelsen selv, og inneholdt 45 små og store tegninger, og 15 dikt. Bildene er utført i penn, pensel, blyant og sortstift, mens diktene holdt seg innenfor ganske frie rammer, og var i en slags muntlig folkevisestil. Den er en vandring i hvordan Kittelsen selv forestilte seg hvordan det var å leve under svartedauden, et tema han personlig var svært opptatt av, så både tekster og bilder er mørke og fylt av uhygge og katastrofestemning. Også i disse bildene er barnets synspunkt gjennomgående. Det er også usikkert om alle bildene kom med. Når utkastet var ferdig sendte Kittelsen utkastet til München til Abert Langen. Men Langen (”Den slasken!” som Theodor kalte ham), somlet vekk to av orginalene.
Kilder
- Holger Kofoed / Einar Økland : Th. Kittelsen – kjente og ukjente sider ved kunstneren. ISBN 82-7201-263-4
- Bodil Sørensen : Theodor Kittelsen – Utdypning
- Store Norske Leksikon om Theodor Kittelsen
