Våpenskjold
Våpenskjold (også kalt våpenmerke eller bare våpen) er kjennetegn som består av en farge- og figursammensetning som vanligvis blir gjengitt i en skjoldformet innramming. Rundt og inntil skjoldformen kan det være et standardisert tilbehør som hjelm, vulst og hjelmklede, samt individuelle hjelmtegn med figurer i farger, og noen ganger rangkroner og skjoldholdere.
Monarkers, fyrsters og lignendes våpenskjold kan, i tiden etter middelalderen, ha et mer omfattende ytre utstyr («praktstykker») som ordenskjeder, fyrstekrone, våpenkappe, postament, skriftbånd med motto m.m.
Norske kommunevåpen består idag nesten bare av et skjold uten ytre utstyr, men noen byer bruker en såkalt «murkrone» på øvre skjoldkant. De fleste norske person- og slektsvåpen har hjelm med hjelmklede og hjelmtegn.
Opprinnelse og særpreg
Skjold med farger og figurer kjennes fra mange kulturer gjennom historien. Den typen som idag blir kalt våpenskjold, oppsto gjennom siste del av 1100-tallet i fransktalende områder i Europa. Det særpregede er at de ble faste kjennetegn, at de fikk begrensede typer av farger, figurer og sammensetninger av disse, at utformingene ble strengt stiliserte, samt at skjoldmotivet også ble brukt uten skjold på bl.a. faner, skulderkapper, hestedekken (skaberakker) og rustningenes skulderplater. Vi ser dette bl.a. i de fortsatte bevarte seglene, «våpenrullene» (registre ført av herolder), gravplater m.m.
Våpenskjold i dette systemet som kalles heraldikk, spredte seg raskt til resten av Europa, til Norge iallfall fra tidlig på 1200-tallet.
Bruk av våpenskjold
Våpenskjold finnes for menn og kvinner, riddere, byfolk og bønder, stater og monarker, kirkens folk og institusjoner, skoler, militære og andre statlige institusjoner, landskap og kommuner, foreninger og foretak, oppdiktede og historiske personer, med flere.
Mens det norske riksvåpenet er fra 1200-tallet, finnes bare få norske landskaps- og byvåpen fra middelalderen. Dagens norske kommunevåpen er for det meste blitt fastsatt gjennom 1900-tallet, særlig siste del.
Norske personvåpen og slektsvåpen finnes fra middelalderen, men størstedelen stammer fra etter år 1600. Det finnes våpenskjold fra de få norske adelsslektene, mens det er en mengde våpenskjold fra andre enkeltpersoner og slekter, bl.a. enkelte for håndverkere og bønder.
I norske kirker finnes noen utskårne iøyenfallende kongevåpen fra unionstiden med Danmark. Det finnes også en del privatfolks våpen bl.a. på epitafier, prekestoler, alterskap, alterstaker, messehagler m.m. De kan være malt, utskåret, gravert, brodert m.m.
Formgivning
Et våpenskjold er ikke en eneste bestemt originalavbildning eller utforming. Et våpenskjold er derimot selve motivet i våpenet, det vil si sammensetningen av farger og figurer, som derfor blir kalt et våpens «innhold».
I middelalderen hadde våpenavbildningene en sterk forenkling og stilisering. Hovedvekten ble lagt på å ha rene fargeflater og en tydelig silhuettvirkning for figurene. Denne formgivningen er såkalt «heraldisk stil», den ble tatt opp igjen på 1900-tallet og brukes i dagens norske kommunevåpen.
Våpenskjold fikk fra 15- 1600-tallene stadig mer naturtro motiver og utforminger. Fra siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet, ble det igjen lagt vekt på forenkling og stilisering av farger, figurer og utstyr utenfor skjoldet.
Våpenskjold skiller seg fra bumerker ved å ha faste farger og ved å kunne ha mange forskjellige utforminger av ett og samme våpenskjold innenfor heraldisk stil og de historiske og lokale stilartene.
Litteratur
- Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 23 bind (mange artikler om heraldikk i Norge og i de andre nordiske land)
- Heraldisk Tidsskrift, utgis i København og har også mange norske artikler
- Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
- H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
- Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
- Oluf Kolsrud: «Handverkarlags-segl fraa Oslo og Christiania», tidsskriftet St. Hallvard, Kristiania 1915
- Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
- Hallvard Trætteberg: Fylkesmerker, Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
- Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
- Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
- Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 - Kristiansand S 1955
- Hallvard Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967
- Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
- Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
- Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
- Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, (Trondheim 1990)
- Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
- Odd Fjordholm, Erla B. Hohler m. fl.: «Geistlige segl fra Nidaros bispedømme», Norske sigiller fra middelalderen III, Riksarkivet, Oslo 2012
- Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612. Med 2.297 personer og derav 558 norske
- Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013
